Tidligere i år hørte jeg noe på radioen som først fikk meg til å le, men senere tenke på hvordan det står til og skal gå med det gåtefulle språket vårt.
Det var lettbeint NRK-sommerradio og i den travleste festivalsesongen ble en ung mann på 18–19 år intervjuet på direkten. Han jobbet som frivillig på en festival i Nord-Norge, jeg husker ikke hvilken, noe han hadde vært mange ganger før. Faktisk kunne han fortelle at han gikk i foreldrenes fotspor, de hadde også vært frivillige på festivalen. Programlederne, trolig i 40–50-årene, fulgte opp med det litt joviale spørsmålet – stemningen var god:
«Kanskje ble du unnfanget på festivalen, du?»
Hvor den unge etter litt betenkningstid svarte:
«Nei. Jeg var der av fri vilje.»
Språklige generasjonskløfter fascinerer meg. Som tekstforfatter og tidligere journalist har jeg selv noen ganger endt opp som et spørsmålstegn, usikker på meningen av det som ble sagt. For språk utvikler seg hele tida. Heldigvis. Noen ord, uttrykk, ordtak og fraser kan vi ikke forvente at nye generasjoner eller mennesker som ikke har norsk som morsmål, har fått med seg.
Med fare for å gå alle norsklærere i næringen, de språklige vendingene som er spesielle for et språk kalles for idiomer. Mens vi i Norge sier at «han er hodestups forelsket», vil en engelskmann kunne si «he’s head over heels in love». På ungdomsskolen og videregående ble jeg spesialist i å putte inn slike idiomer i stiler og innleveringer, takket være en idiomordbok jeg hadde fått hendene mine på – som for øvrig er en anglisisme.
Jeg krysset fingrene for at jeg ikke brukte de språklige finessene feil.
Nå gjør mange av oss motsatt. Vi bruker mer og mer engelske ord og uttrykk, det vi kaller for lånord, når vi prater og skriver. Ifølge Store norske leksikon har nordmenn alltid lånt fra andre språk. Men der vi før forsynte oss fra nedertysk, latin, gresk, fransk, tysk, svensk og dansk, er det altså engelsk vi nå har mest appettitt for. Og vi tar store jafs.
Det er bare å strømme et hvilket som helst program med unge nordmenn. «Folk er sjalu og butthurt», hørte jeg en deltaker slå fast under den brasilianske solen i et av høstens mest populære tv-konsept.
Noen hadde dirtytalket og stemningen var sur. Muligens var han en fuckboy, et ord som nå er tatt inn i det norske akademis ordbok, og om vi legger godviljen til, er Generasjon Zs versjon av «Pikenes Jens».
Men det byttes ikke bare ut et og annet ord, også verb og lengre setninger lånes. Det er «Good vibes» og «I’ve got your back». Mange kan nok «relate» til det.
Men heldigvis finnes eksempler der norske ord vinner den språklige dragkampen som daglig utkjempes i det stille på sosiale medier og i det offentlige rom. Det å feste på dagtid omtales på engelsk som å ha et «daytime party». Men her har et norsk nyord fått fotfeste. «Dagsfylla» er nemlig blitt et godt etablert begrep for å tylle i seg bobler og mojiotos mens sola steker. Så er det jo et festlig og godt beskrivende ord som jeg tror mange synes er artig å bruke.
At det norske språk sakker akterut, er ikke bare fordi unge mennesker velger det bort. Vi ser samme tendens i resten av samfunnet. Engelsk sniker seg stort sett inn over alt og gjør at et norsk tv-program om sterke norske kvinner kan få et så platt navn som «Powerwomen Norge».
I akademia snakker mange om et domenetap, en avnorsking, der engelsk brukes på stadig flere områder. Nettstedet Khrono viste i en artikkel tidligere i år til en bachelorstudent ved Norges Handelshøyskole som skrev i en eksamensoppgave: «Ved design av organisasjonens struktur møter en ulike challenges på veien mht. vertikal og horisontal differentiation, differentiation og integration, centralization og decentralization samt standardization og mutual adjustment». Jeg vil tro de fleste i Språkrådet lå søvnløse i flere netter etter å ha lest denne saken.
I det offentlige rom vinner engelsk også stadig terreng. Virksomheter reklamerer for produkter og tilbud på engelsk. Studenter bor i boliger kalt Campus Life. Nede i Trondheim sentrum ligger Powerhouse Brattørkaia. Når et nytt selskap ser dagens lys, er sjansen stor for at navnet har et Working, Solutions, Performance, Technologies, Industries, Invest, Service eller Holding, eller varianter av dette, i seg. Med et internasjonalt marked er det selvsagt gode grunner for å velge et mer internasjonalt navn, men ikke nødvendigvis. Snøhetta lever da godt med sitt navn.
Nå venter jeg bare på at Felleskjøpet bytter navn til Cow-Sharing. Og at Vinmonopolet blir til House of Wine.
Dag Solstad frykter i boka «Hjemlandet og andre fortellinger» at det norske språks skjebne er å bli et språk nordmenn til slutt snakker på nachspiel, som en litt artig kuriositet. Selv er jeg ikke like pessimistisk. Men språket må utvikle seg for at det skal kunne leve videre. Språkloven som ble innført ved nyttår er et bidrag for å bevisstgjøre det offentlige rundt det å bruke norsk. Så tviler jeg på at det er byråkratene som vil lede det norske språk inn i framtiden. Da har jeg mer tro på at vi alle kan gjøre en forskjell.
Jeg vil derfor slå et slag for litt leken oppdragelse og språklig utfoldelse i de tusen hjem. Vi må bevisst bruke og velge norsk, være kreative og finne på nye ord som dagsfylla. Rett og slett bli flinkere til å ha det artig med språk, og gjerne også på dialekt.
Så la oss alle bli litt mer dramaqueens på vegne av språket vårt. Når vi kan bruke det av fri vilje, er det verdt å kjempe for.
