I 1985 kom EF’s Hvitbok for gjennomføring av det indre markedet. EF-kommisjonen påla medlemslandene fjerning av fysiske hindringer, fjerning av tekniske hindringer og fjerning av avgiftsmessige hindringer for å skape et stort felles marked der varer, kapital, tjenester og arbeidskraft kunne flyte fritt.

Planen for en stille revolusjon. Hvitboka inneholder tidsplanen for gjennomføring av det indre markedet innen 1992.I starten var en rekke sektorer ikke omfattet av strømmen av nye direktiver, fordi EF (EU) visste at de måtte ta ett skritt av gangen. Hvitboka er en plan for nedbygging av nasjonalstaten slik vi kjenner den, en plan for frivillig å redusere folkevalgte forsamlinger lovgivende makt og frata medlemsstatenes regjeringer utøvende makt og overlate dømmende makt til EU-domstolen. Alt står der for den som er villig til å se det.

I 1985 var fire større sektorer- energi, transport, vannforsyning og telekommunikasjon- ikke omfattet av direktiver. Men for å forhindre etablering av nye hindringer, forplikta medlemsstatene seg til å forelegge alle nye lovutkast til EU-kommisjonen for godkjenning.

Da jeg i 1987 var i Brüssel med klubblederne i Aker, besøket vi EF-hovedkvarteret og dir. Peder Toft Nielsen, i det sosiale- og økonomiske utvalg, avslørte at det foregikk hemmelig forhandlinger mellom Norge og EF. Opplegget var tilpassing til EF lengst mulig uten at medlemskapsspørsmålet ble brakt på banen- sporene fra 1972 skremte.

Allerede på den tida hadde regjeringa pålagt alle departement at utforminga av norske lover og forskrifter skulle vurderes med henblikk på harmonisering med EF’s regelverk. Avvik måtte grunnes.

1. desember 1989 ga Stortinget regjeringa mandat til å forhandle med EF om samarbeid og tilpasning til EF’s indre marked.

Da Stortinget i 1991 privatiserte strømmarkedet i Norge, ble Norge mer katolsk enn paven. Med Energiloven i 1991 ble Norge et foregangsland for EU’s målsetting om ett europeisk kraftmarked unndratt politisk kontroll.

I 1992 vedtok Stortinget EØS-avtalen med 130 mot 35 stemmer og like etterpå vedtok Stortinget med 104 mot 55 stemmer å søke om norsk medlemskap i EU. To år seinere stemte 52,2 posent «Nei» til norsk medlemskap i en rådgivende folkeavstemning.

Ingen kan påstå at EU-kommisjonen har skjult sitt mål om en union: ett indre marked med fri flyt av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft. Men det er en stille revolusjon der de utfordrer nasjonalstatene litt etter litt med stadig mer omfattende direktiv, gradvis overføring av suverenitet til markedskreftene.

For å sikre at EU-landene og land tilslutta EU gjennom EØS følger de nye spillereglene, stenges stadig flere nødutganger som nasjonalstatene har benytta seg av i møte med de praktiske konsekvensene av EU-retten.

Det strømsjokket som vi nå opplever er nok noe annet enn det Høyre og Arbeiderpartiet så for seg da de stemte for EØS-avtalen i 1992. De politikerne som nå forsikrer oss at norsk tilslutning til EØS, tilslutning til EU’s energipakker med stadig sterkere suverenitetsavståelse, ikke har betydning for strømprisen, de har et problem. Hvorfor bruker de ikke det påståtte handlingsrommet?

Direktøren i Noregs vassdrags-og energidirektorat (NVE), sa i 2018: «Flere kabler vil gjøre de ekstreme utslagene i strømprisene mindre. Men snittprisene vil bli høyere, ett til to øre per kilowattime i 2030». Men i dag innrømmer NVE-direktøren at økt utvekslingskapasitet med våre naboland har presset den norske strømprisen sterkere enn før. (Aftenposten 04.12.21)

I møte med de dramatiske konsekvensene av et såkalt velfungerende markedsbasert kraftsystem, sendes ballen over til politikerne- nå må dere sikre rimelig fordeling. På kort sikt har vi i Norge råd til å kompensere for et løpsk marked, men det er vanskelig å se for seg en varig løsning med nasjonal og politisk styring uten å utfordre EØS-regelverket og innlemmelsen i EU’s energiunion.

Det kaoset vi nå opplever med strømpriser som fyker opp og ned, men først og fremst opp, er markedskrefter i fri utfoldelse. Det er et marked uten stat og det kan bli stygt.

Stein Aamdal