Jeg er lege, men først og fremst er jeg også mamma, kjæreste, venninne, datter, søster, småbruksbonde og verdaling! Kampanjen #legermåleve oppsto i kjølvannet av den tragiske hendelsen hvor lege og småbarnsmor Maiken tok sitt eget liv som følge av bl.a. en uutholdelig arbeidsbelastning. Denne historien har truffet en nerve hos svært mange leger, også hos meg. Det er ikke lenge siden jeg gikk gjennom LIS1/turnustjeneste, og jeg jobber nå som fastlege i min hjemkommune. #legermåleve ønsker å rette fokus mot legers arbeidsvilkår som over lengre tid har vært preget av økende belastning, noe jeg selv både har observert og erfart.

Å gå på 17 timers vakter med klump i magen fordi du vet at du risikerer å bli stående alene i akuttmottaket med svært syke pasienter fordi bakvakten din står med hendene fulle på intensivavdelingen eller midt i operasjon. Å komme ut på andre siden av vakten uten å ha fått særlig med søvn eller næring underveis og en følelse av generell «kroppkleinhet» som ikke slipper taket på flere dager. Å stå i spagat sammen med sterkt pressede, erfarne og uerfarne kollegaer. Å føle at man ikke strekker til verken på jobb eller på andre viktige arenaer i livet.

Jeg valgte å bli fastlege. Faglig ligger allmennmedisin mitt hjerte nært, men hensynet til en voksende familie var også en medvirkende faktor til valget. Som selvstendig næringsdrivende fastlege har man en grad av autonomi. Man kan som regel velge å ta en pause for å amme babyen sin, gå hjem litt tidligere for å hente i barnehagen, eller ta fri fra morgenen en dag for å dra til tannlegen. En fleksibilitet og et gode, men noe som må jobbes inn på kvelder og helger. Som fastlege jobber man i snitt rundt 60 timer i uken og det er ingen som tar over din vakt når arbeidsdagen slutter. Når pasientkonsultasjoner er ferdige for dagen venter blodprøvesvar, epikriser, NAV-attester, søknader, røntgensvar, forespørsler fra kommunale instanser og mye mer. I tillegg kommer tilpliktet legevakt hvor vaktene fordeles på fastlegene som til enhver tid jobber i kommunen.

Det sier seg selv at i en kommune som min, hvor det mangler flere fastleger, så blir legevaktsbelastningen desto større på oss gjenværende leger. Hjemkommunen min mangler fastleger for flere tusen av sine innbyggere. Vikarer kommer og går. Pasienter fortviler. Byrden øker på fastlegene som både må følge opp sine pasienter og bruke mye tid på å veilede vikarer som ofte ikke kjenner lokale rutiner og forhold. Vikarer fra vikarbyrå i korte engasjement med provoserende lukrative avtaler gir store merutgifter for små kommuner og langt fra den mest gunstige løsningen for pasientene.

Misforstå meg rett, jeg trives svært godt som fastlege. Jeg brenner for faget og jeg har en stor motivasjon for at mine hjembygdinger skal få gode helsetjenester i mange år fremover. Jeg stortrives blant fantastiske kollegaer på legesenteret der jeg jobber. MEN, jeg er bekymret for legedekningen i min hjemkommune, for alle pasientene som står uten fastlege og for følgene det gir for gjenværende leger i kommunen som i praksis får enda mer å gjøre. Jeg er full av arbeidskapasitet og pågangsmot, men den dagen livet slår til med en dyp dal eller et høyt fjell så er det per i dag ingen reell mulighet for noen av oss til å få redusert arbeidsbelastningen. Alle har fulle pasientlister. Den nærmeste legen med kapasitet er en halvtimes kjøretur unna. Den eneste måten man kan få mindre arbeidsbelastning på er ved å be om reduksjon ved «naturlig avgang» - det vil si at man ikke tar inn nye pasienter når noen flytter eller dør. I praksis tar dette ekstremt lang tid.

I mellomtiden overflyttes stadig flere oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til fastleger, stadig flere lever lengre med kroniske sykdommer og dette gjør at den gjennomsnittlige arbeidsmengden per pasient øker. Det blir en ond sirkel hvor den eneste løsningen er å ansette flere fastleger. Dette vil gi et bedre pasienttilbud og det vil kunne gi mulighet for å redusere pasientantallet for de fastlegene som behøver det. Fastlegene i min kommune er straks ferdige med et innspill til kommunens planlagte revisjon av «temaplan legetjenester». Innspillet tar for seg viktige fokusområder og konkrete tiltak mtp rekruttering og ikke minst for å beholde allerede etablerte fastleger.

Jeg vil oppfordre mine engasjerte sambygdinger, spesielt de politisk involverte, til å lese innspillet og til å sette deres lit til at vi som fastleger i kommunen vet hvor skoen trykker og hvor de langsiktige løsningene kan ligge!