Onsdag overvar jeg premieren på Spelet på Stiklestad - et musikkteaterstykke som har vært spilt så godt som årlig i 68 år. Jeg, som mange andre i regionen, har vokst opp med dette stykket og især min grandonkel, Paul Okkenhaug, sin musikk sitter dypt i både hjerterot og ryggmarg.

Jeg ble igjen påminnet om hvor viktig kunsten er for å minne oss på hva og hvem vi mennesker er og hvordan samfunnet fungerer.

Etter tre år med spelpause var det tid for å se stykket i ny kontekst, og våre felles erfaringer med en global pandemi, en krig med store følger for hele verden og den forskrekkende abortloven i USA satte dette stykket i nytt lys, til tross for at det omhandler hendelser fra 1030.

foto
Jeg ble igjen påminnet om hvor viktig kunsten er for å minne oss på hva og hvem vi mennesker er og hvordan samfunnet fungerer, skriver Maija Skille.

Jeg tillater meg å legge altfor mye i det jeg nettopp så.

Scenen der ungjentene på scenen bærer røde bylter som senere blir til lange tørklær som «faller ut» fra magene deres, er ikke ment som en kommentar til dagens USA, men det er umulig å unngå tenke på at disse jentene vokser opp i en verden som viser at også vår vestlige del kan bombes tilbake til 1030 når det kommer til kvinners rettigheter. Når kongen «mansplainer» til husfrua på gården hvor galt det var å sette ut barnet hun fødte i skogen, til tross for at barnet var en «byting», er det - sett i dagens lys - ekstremt provoserende. Alt i kristendommens navn, som i USA. Jeg har, som nevnt, sett stykket mange ganger uten å la meg provosere av dette. Sånn var det før, har jeg tenkt. For tre år siden gikk det an - i dag er det ikke til å holde ut.

Når flere av amatørskuespillerne i hæren er unge gutter som ser litt malplasserte ut, har det tidligere fått meg til å trekke på smilebåndet. I dag fikk jeg klump i halsen av det, da dette i aller høyeste grad er tilfellet når Russland sender unggutter som knapt er kamptrente ut i en grusom krig. Dette var heller ikke en bevisst handling fra regissørens side - snarere et resultat av mangel på frivillige, voksne karer i hæren. Men tre år etter, er det i dette lyset jeg ser det.

Når særlig de unge amatørene gnistrer av temperament i scener som Grottekvenna og Solleiken, tenker jeg at de har vært igjennom tøffe tider under pandemien. Den var ekstra hard for ungdommene. De har med seg en tung bagasje vi slapp å ha da jeg var på deres alder og jeg tenker at det er mye som «skal ut». Stykket handlet ikke om pandemien i det hele tatt, men tre år etter kunne jeg ikke unngå å tenke på dette.

Kunsten gjør oss klokere og tvinger oss til å se på oss selv og verden vi lever i - også på måter vi ikke ønsker å kjenne på.

foto
Når særlig de unge amatørene gnistrer av temperament i scener som Grottekvenna og Solleiken, tenker jeg at de har vært igjennom tøffe tider under pandemien, skriver innleggsforfatteren. Foto: Tor Ole Ree