Vår voksne ungdom bor i omsorgsleilighet i Verdal og har dagaktivitet / jobb hver ukedag. Vedtaket om bistand omfatter døgnkontinuerlig bistand – hvilende nattevakt deles med flere beboere. I utgangspunktet en trygg og innholdsrik hverdag - på samme måte som alle oss andre.

Men, dette er dessverre kun på papiret.

Den reelle hverdagen for vår ungdom / unge voksne er: Ensomhet, passivitet, uforutsigbarhet, liten og variabel hjelp til daglige gjøremål, tilbakegang i utvikling og forverring av atferds-avvik, kontinuerlig skifte av tiltakspersonale hvor et økende antall ikke har verken faglig bakgrunn eller stedlig opplæring – «De kjenner meg ikke og har ikke tid til å være sammen med meg…»

Den reelle hverdagen for oss som foreldre og familie er: Stadig bekymring for om ungdommen vår får den hjelpa og bistanden som er 100 prosent nødvendig. Ungdommens primærkontakter skifter ofte og møter / kommunikasjon med dem er det satt av forsvinnende lite tid til. Leder har vi knapt noe kontakt med (maks 2-3 ganger pr år, sporadisk om mail besvares, leder er ikke på boligen). Varierende og uforutsigbart om vi får informasjon om manglende bemanning og avvik i forhold til både juridisk bindende vedtak om bistand og uheldige / farlige hendelser. Når må vi avlyse avtaler både i jobb og på privaten for å hente ungdommen vår hjem (bl.a sykdom hos ungdommen, sykdom i personalet, uheldige hendelser hvor trygghet må gjenopprettes) – for kortere eller lengre perioder? Og ferie og helg uten omsorgsansvar for en funksjonshemmet ungdom / voksen – hva er det?

Vi leser i media at det skal være åpenhet, respekt og samarbeid mellom alle ledd innen helsesektoren i Verdal – og man prøver seg til og med på å utvanne og definere seg bort fra bl.a begrepet fryktkultur og at alt skal bli så bra bare vi jobber smartere og samarbeider bedre.

Det er i beste fall gode intensjoner, men for oss oppleves det som om både vår ungdom / unge voksne, vi som foreldre og familie og de ansatte som løper i hverdagen blir tråkka på når vi ligger nede. Fakta er at det både er en høyst levende fryktkultur og en gjennomgående og systematisk underrapportering oppover i systemet både administrativ og til politisk ledelse om ståa i den virkelige verden i helsesektoren i Verdal. Dette er ikke verken smart jobbing eller reelt samarbeid.

Det begynte for vår del å gå gradvis nedover før pandemien, og den ligger over tre år tilbake i tid nå. Fra den tid har det gått stadig nedover.

Ansatte har fått beskjed om at vi pårørende og verger skal informeres minimalt om tilstander og hendelser i hverdagen, det skapes en vedvarende fryktkultur med «angiveri» ansatte mellom - «inn på teppet samtaler» - pekefingrer og mistenkeliggjøring i de svært sjeldne personalmøtene. Dette oppleves gjennomgående å være tonen i alle ledd fra den som skulle vært stedlig leder og i de to-tre leddene videre oppover i systemet som vi har «sloss» mot de siste 3-4 årene. I dette skapes kun tapere, dårlig samarbeid, dårlig faglighet, dårlig omsorg – og på enden finner dere utslitte og desillusjonerte ansatte hvor mange er sykemeldt og søker seg bort, en utslitt og kontinuerlig bekymret familie – og først og fremst en ungdom / ung voksen som ikke blir tilgodesett med et verdig og forutsigbart liv. Selv om det på papiret ser annerledes ut.

Rekruttering av ansatte er svært sporadisk og mangelfull. Vikarbyrå med ansatte som ikke hverken har opplæring på beboerne eller tilgang til journalsystem mv benyttes. Stillinger står lenge vakante før de lyses ut. Det etterstrebes ikke å trekke til seg ansatte med formell fagkompetanse. Det hentes ikke inn referanser når ansettelser foretas, og det ansettes personer helt ned til 16 års alder i svært krevende stillinger. Er det slik Verdal kommune vil bygge og drifte en sektor hvor den menneskelige og faglige ressurs er den bærende faktor?

Siden mars 2020 har vår ungdom / unge voksne måttet flyttet heim og bodd på «barnerommet» både i kortere og lengre perioder. Til sammen på 3,5 år har det blitt ca 20 mnd i barndomsheimen eller hos andre i familien, i stedet for å få lov til å bo i sin egen leilighet. En leilighet hvor det på papiret er vedtak om å få bo i med bistand fra Verdal kommune 24/7. En leilighet som det fra den månedlige trygdeutbetalinga trekkes i underkant av 10.000 kr pr måned til Verdal kommune for å disponere – også i perioder hvor det er familien som stiller med husrom, hjerterom og utøver all bistand og hjelpetiltak døgnet rundt.

Vi er glad i vår ungdom / unge voksne og kan ikke sitte rolig og se på en hverdag som i lange perioder oppleves som oppbevaring. Oppbevaring i en bo- og omsorgssituasjon som kveles av nedprioriteringer og et regime som preges av at dette er en «hemmelig tjeneste» hvor lokk skal legges på alt som ikke fungerer. Vi ønsker å spille på lag, men ballen kan ikke alltid være på vår banehalvdel.

En av mange familier i Verdaln

(Innsenderen har bedt om å være anonym, og Innherred har valgt å etterkomme ønsket. Redaksjonen er kjent med innsenderens identitet.)