Undersøkelser, statistikk og mangfoldige data viser at lærermangelen er stor. Langs det ganske land står det et urovekkende antall ukvalifiserte lærere å underviser morgendagens helter. Lærermangelen er en realitet, og profesjonen er blitt til et skrekkyrke. Likevel står jeg nå selv midt opp i et femårig utdanningsløp hvor jeg til slutt selv kommer til å ende opp som lærer.

Etter en fem års lang utdanning, en høyst diskuterbar og middelmådig lønnsslipp, og tidvis kritikk fra landets politikere, sitter likevel sistnevnte og klør seg i hodet å undrer seg over de lave søkertallene for lærerutdanningen.

Mitt navn er Kristin Storfjord, jeg er 20 år og går på lærerutdanninga ved Nord Universitet i Levanger. Nå står jeg selv midt oppi dilemmaet rundt lærermangelen, og nå ser jeg problemet i et nytt lys, og forstår virkelig viktigheten av landets lærere og lærerinner.

Misforstå meg rett. Lærerjobben har aldri virket enkel i mine øyne. Likevel gledet jeg meg til å begynne på lærerutdanninga, og søkte meg inn med stor iver. Til tross for min positive innstilling til profesjonen, kan det virke som holdningene til yrket på generell landsbasis har sparket betraktelig nedover - mye grunnet lærerstreiken. Lærerstreiken er et kjent fenomen, og de aller fleste er kjent med at problemet lyder som følger «Lærerne får ikke høy nok lønn knyttet til alle timene med arbeid som ligger bak.» Kanskje et paradoksalt utsagn? For det er vel kjent for folk flest at lærere forsyner seg grovt av feriefatet? Det må være fint å være bjørn om vinteren og lærer på sommeren?

Dette med en lav lønn kan virke som et simpelt og til dels egoistisk utsagn, for det er vel ikke bare lærere som får for dårlig lønn ut i fra arbeidsmengden som blir lagt ned? Det er det nok ikke. Likevel kan ikke jeg uttale meg på deres vegne. Og det er heller ikke lønn og ferie jeg har lyst til å sette søkelys på her. Selv om problemstillingen om lærermangel kanskje bygger på slike dilemmaer, får den debatten bli en annen gang.

På tross av forkunnskaper om disse klammene er jeg likevel en stolt lærerstudent.

En kan jo stille spørsmålstegn ved sitt eget yrkesvalg? Hvorfor i all verden har jeg valgt en femårig lektorutdanning i norsk? Svaret for min egen del er enkelt. Bak de mange utfordrende rammevilkårene, planlegging, fravær, nærvær, mentalt uvær, og tidvis overhøvling av politikere er det til syvende og sist et givende yrke.

Selv vil jeg anse læreryrket som, verdens viktigste yrke - hvis en kan være så subjektiv.  Som pedagoger får en mulighet til å lære bort, og forberede framtidens generasjoner på utfordringene som venter dem. Her er det ikke bare snakk om teorien i lærebøkene, og kunnskapsmålene som står oppført i læreplanen. Som lærere har en mulighet til å lære bort så mye mer, menneskeverd, moralske holdninger, godhet, og verdier. Skolen som institusjon kan for noen være det trygge ankeret, og da står de engasjerte lærerne i sentrum.

For å si det kort. Lærermangelen er et faktum. Et enkelt google-søk og nettleseren er full av statisikk for å underbygge søket. Hver dag blir store andeler elever undervist av ukvalifiserte lærere. Jeg ønsker å utdanne morgendagens helter, jeg ønsker meg flere studiekamerater, jeg ønsker meg flere lærerkolleger i framtiden, og ikke minst ønsker jeg at lærerkrisen blir tatt på alvor.

Ønskelisten min er lang. Det er den også for samtlige politiske partier, med svært høye ambisjoner for den norske skolen. «Alle» ønsker det beste for elevene. En utdanning av høy kvalitet for å sikre like muligheter for alle.

Jeg er en av framtidens lærere. Kjære politikere, ta lærerkrisen på alvor. Vi er nødt til å beholde, og rekruttere flere lærere. Uten vår lange utdanning og brede kompetanse vil dette til syvende å sist falle tilbake på elevene, og samfunnet. Inkludert dere.

La oss løfte læreryrket inn i mer prestisjefylte farvann, og møte lærerhverdagen med hevet hode. La oss ta lærermangelen på alvor, fordi ingen læreverk kan erstatte en god lærer.