Norges største kjendis i utlandet: Er det Ibsen, Munch – eller Erling Braut Haaland?
Neida. Et lurespørsmål, dette.
Verdens mest kjente nordmann er Olav Haraldsson. Sankt Olav, blant venner.
Vikingkongen som led martyrdøden på en åkerlapp i hjertet av Trøndelag 29. juli i 1030, har satt Norge på kartet.
Verden over skal det finnes rundt 400 byer med tilknytning til St. Olav.
Gjennom kirker, kapeller, klostre, sykehus, skoler, Olavskunst, Olavsaltere, Olavskilder, samt idretts- og kulturarrangementer. Historisk har tallet, herunder innflytelsen, antakelig vært enda større.
Helgenkongens kontrafei, en freske fra ca. 1150, er malt på en av søylene i kirken keiser Konstantin på 300-tallet lot bygge over grotten som ifølge tradisjonen er Jesu fødested.
At Norges evige konge – Rex Perpetuus Norvegiae, som han kalles – har fått sidestilt plass med jomfru Maria og apostlene i Fødselskirken i Betlehem, er i seg selv et uttrykk for hans internasjonale status.
Er Stiklestad pinlig for regjeringen? – Vi behøver navn, steder og årstall. Et sted må jo kongerekken begynne
Konge og helgen. Det er St Olave’s churches i Skottland, England og Irland; i Danmark, Finland og Sverige har det stått St. Olof-kyrkor i mer enn 900 år, de siste innviet så sent som i 1962 og 1983. Helsingør har sågar sitt eget Sankt Olai Sogn.
St. Olaf har også gitt navn til et knippe kirker i Baltikum. På Færøyene markeres hans himmelske fødselsdag, 29. juli, Ólavsøka, som nasjonal helligdag.
Midt på corsoen i Roma finnes St. Olavs kapell, i Nederland et Sint-Olofskapel, i spanske Covarrubias et relativt nybygd Olavskapell. I Texas står St. Olaf Kirke fra 1886, og i Midtvesten og Canada er flere kirker, både lutherske, katolske og anglikanske, viet «vår» Olav.
I USA har dessuten St. Olaf College i Northfield en egen posisjon.
– Vi er litt misunnelige på alt dere har fått til
Ser man bort fra Olavskirkene i det historiske Russland (Novgorod) og den mektige Viborg katedral, som senere ble utslettet av Sovjetunionen da Stalin annekterte dagens Leningrad oblast, er den 216 år St. Olav’s Church i vestbengalske Serampore i India blant de mer eksotiske spor etter den norske helgenkongen.
Olav II Haraldsson er den eneste – ved siden av den sicilianske sankta Lucia – som æres som helgen både av romerske katolikker, de gresk- og russisk ordotokse kirker – og sannelig min kamilavka, også i den protestantiske anglikanske og evangelisk-lutherske konfesjon.
Det siste døgnet har mange i Norge, bevisst eller ikke, markert olsok. Den katolske festdagen som aldri forsvant fra den norske primstaven, ikke en gang etter reformasjonen.
Dypere klangbunn. Olavsvaka – olsok – har en dypere klangbunn i vår historie enn noen annen dag. Uten olsok, ingen 17. mai. Uten 1030 hadde hverken 1814 eller 1905 resonnert som avgjørende år.
I 2030 skal vi markere tusenårsminnet for slaget på Stiklestad. En feiring mange synes å mene vi bør avstå fra.
Nordmenn hadde vel ikke vært nordmenn om ikke noen lot seg krenke av et nasjonalt jubileum.
Når overskriften er kristning, nasjonsbygging og – huttetu! – identitet, er spetakkelet rimelig forutsigbart. Hvordan/hvorfor feire en religiøs fundamentalists gjerninger i et sekulært, multikulturelt og globalisert samfunn?
Hvem var Norges første konge?
En «massemorder, sadist og tyrann», ifølge SV-nestleder Torgeir Knag Fylkesnes som også har sagt til NRK at «kirken har etablert et feil bilde av slaget på Stiklestad». Han mener «vi bør fokusere mindre på Olav den Hellige sin rolle, og heller få et mindre kirkenært og mer historisk perspektiv på slaget».
Mon det.
I avisen Vårt Land advarte nylig lederen i Human-Etisk Forbund (HEF) mot en «for kristen» 2030-markering, og anmodet barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) – som er ansvarlig statsråd for nasjonaljubileet – om å sørge for en bred feiring av «mangfoldet av kulturarver», ikke bare den kristne.
Ble ikke kanonisert. Både Fylkesnes og HEF-lederen har noen poenger, isolert sett, om en håndfast krigerkonge med asosial adferd målt med vår tids verdisyn, og at dagens Norge kulturelt er et resultat av flere utviklingstrekk enn kristendom og kirke.
Det grenser likevel til svak selvtillit, nesten komisk, når man på denne måten uttrykker frykt for at tusenårsmarkeringen av Hellig-Olavs kristningsverk kan gi kristendommen for stor oppmerksomhet.
Mye kan sies om både krigerkongens hellighet, om Stiklestad-slagets egentlige formål, hvem som førte avindskjold mot hvem, og de underliggende motiver for å helgenkåre Olav Haraldsson. Noen gjør sågar et poeng av at St. Olav aldri ble kanonisert.
Mener Stiklestad får for stor plass: – Jeg vil kalle det som skjer en historieforfalskning
Nei, han ble ikke det, for kanonisering som sådan var noe paven begynte med først i et senere århundre. På tusentallet var den slags delegert til biskoper, som den engelske Grimkjell, kong Olavs hirdbisp.
Dette er uansett ikke poenget. For historikerne er skjønt enige om at Norge ikke ble kollektivt kristnet idet kongen stupte på Stiklestad.
Slaget i 1030 markerer fullbyrdelsen av en prosess som hadde pågått siden Olav Tryggvasons tid, og helgenkåringen i 1031 var vel så maktpolitisk som religiøst betinget.
Det forringer på ingen måte det vesentlige, som er paradigmeskiftet. Mentalitetsendringen i Norge var absolutt. Det kom aldri noe tilbakeslag.
Dette er forelegget for feiringen i 2030. Ikke den feilbarlige vikingen.
Olav som symbol. Humaniteten som kom med kristendommen var en ny idé; synet på at mennesket hadde egenverdi. Det brøt med den gamle orden som satte ætten foran enkeltmennesket, æren foran individet.
Humanismen var en kristelig dyd, noe mange antireligiøse bevegelser synes å glemme i sin iver etter selv å annektere begrepet og fremstille det som en motsats til kristendommen.
Og selv om også dette var en lang og vedvarende prosess, og man igjen kan spørre om hvor stor del av æren Olav skal tilskrives, så spilte han like fullt en avgjørende rolle for å få vedtatt kristenretten på tidlig 1020-tall.
Han var, om enn hardhendt, garantisten for å bevege samfunnet mot en bedre rettspraksis under innflytelse av kristen humanisme.
Som professor Ståle Kleiberg skrev i en olsokkronikk i Adressa for et par år siden, er det «et avgjørende poeng i fortellingen om Olav at han har én fot i både gammel og ny tid. Da blir det meningsløst å kritisere ham for ikke å være helgen fra fødselen av».
Vi vet ikke hvor inderlig hans tro var. Om han så kristendommen som en nødvendig EØS-avtale for å tilpasse seg et Europa hvor kirken hadde forbudt kristne å handle med hedninger.
Det er likevel ikke urimelig, i lys av virkningshistorien, å se Olav den hellige og begivenhetene 29. juli for snart tusen år siden som symbolet på nasjonalstatens fødsel og Norges åndelige, politiske, kulturelle og juridiske tilkobling til Europa.
Det kan vi trygt feire i 2030 – uten at noen skal frykte å miste seg selv.
Innlegget er tidligere publisert i VG, men publiseres her etter avtale med kommentatoren.
Norge ville nok blitt Norge selv uten slaget på Stiklestad. Men, hvem bryr seg om Olavsarven?