Jeg viser til kronikk i Stavanger Aftenblad, 10.11, der Borghild Lundeby ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) skriver at slagordet "Norge i tusen år" peker «på et svært viktig og nytt element i riksdannelsen som inntrådte i 1030: Etter flere hundre års maktkamp kom den endelige anerkjennelsen av Norge som et rike, en anerkjennelse som har vedvart siden, uavhengig av maktkamper og endringer i politisk styresett.»
Her er det all grunn til å stoppe opp. Om noe så var det kong Knut den mektiges plutselige død i 1035 som endret maktforholdene i Norden slik at det ble rom for et stabilt selvstendig norsk kongerike i århundrene som fulgte, ikke noen form for ny anerkjennelse. Uten Knuts tidlige død ville det danske grepet om Norge sannsynligvis vedvart med den følge at slaget på Stiklestad fort hadde blitt en parentes i Norgeshistorien og Olav husket som en heller mislykket norsk konge.
Olav Haraldssons senere så sterke posisjon i den norske nasjonale bevisstheten skyldes først og fremst at han gjennom helliggjøringen i 1031 ble gjort til symbol for den norske mobiliseringen mot dronning Alfivas og Svein Alfivasons upopulære danskestyre. At dette styret i det hele tatt ble etablert skyldtes for øvrig et annet brått dødsfall – i 1029 druknet nemlig den unge Håkon Ladejarl Eiriksson underveis til Norge for å styre landet på vegne av kong Knut. Det var dette som ga støtet til Olavs forsøk på å gjenerobre makten.
Men det norske kongeriket Olavs sønn kong Magnus den gode, overtok i 1035 var ikke av ny dato. Det ble etablert ca. 872 av Harald Hårfagre – den første i rekken av konger som ble kalt nordmannakonge. Frem til 1035 gjennomgikk riket en turbulent ungdomstid der Eirik Blodøks først prøvde å videreføre farens harde styre. Han ble etter kort tid erstattet av broren Håkon den gode som måtte gi bøndene innrømmelser for å stabilisere grepet om makten. Til gjengjeld fikk han på plass leidangsordningen, styrket rettssystemet og introduserte kristendommen – alt sammen viktige elementer i den videre riksbyggingen. Etter kong Håkon fulgte Eirikssønnenes styre som i sin tur ble erstattet av Håkon Ladejarl Sigurdsson, dels i allianse med danskekongen Harald Blåtann.
Ca. 995 kom så Olav Tryggvason til landet med betydelige midler han hadde skaffet seg i England etter forlik med kong Ethelred. Han satt i 5 år inntil han ca. 1000 led nederlag mot en dansk-svensk-norsk flåte. Dette førte Ladejarlene tilbake til makten, under dansk og svensk overherredømme. De styrte frem til 1015 da Olav Haraldsson kom til landet, også han med betydelige midler fra England. Felles for alle disse kongene, Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, Harald Gråfell, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson er at alle omtales som nordmannakonger – en begrepsbruk som synes å ha oppstått med Harald Hårfagre etter hans seier i Hafrsfjord.
Å si at Norge ble dannet i 1030 kan således best sammenliknes med å si at 2. verdenskrig begynte med det japanske angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941, og at det tyske angrepet på Polen 1. september 1939 bare var en av flere viktige begivenheter som ledet dit. De lange linjene er selvsagt viktige for å forstå historien, men historien er også full av årstall og avgjørende historiske begivenheter som med rette kan sies å skille mellom epoker. De ansvarlige for 2030-jubileet bør nå innse at de har tråkket i salaten, og finne et annet og bedre slogan for jubileet, f.eks. Olavsarven 1000 år.
Sigvald Grøsfjeld, cand.philol.