Like sikkert som flokkene med gjess flyr mot syd over kornåkrene, like sikkert kommer forslagene til budsjett, budsjetpremisser og anbefalinger om nedskjæringer i tilbudene om helse og omsorgstjenester til politikerne. Dette til tross for at Verdals overordnede målsetting er å
«Sikre god helse og fremme livskvalitet for alle uansett alder»
I kommunedelplan for helse, omsorg og velferd 2015-2030 er målet at «all skal bli hjølpin ». Er økonomiplan og budsjett 2023-2022 i samsvar med normer og etikk i samfunnet om hvordan vi sikrer en verdig alderdom ?
Underbudsjettering i helse/omsorgsektoren har ført til at mange ikke har fått den hjelpa de har forventa. Jeg husker nedlegginga av 25 sykeheimsplasser i 2015 begrunna i at behovet for sykeheimsplasser ikke var så stort akkurat da, på sikt ble det plasser i et nytt sykehjem. Mange berørte protesterte. Dessuten fikk vi høre, hadde eldreomsorgens i Verdal vært for god. Vi ville få en mellomperiode der vi måtte tåle en trøkk før alt ble bra.
I desember 2016 stilte Harald Søvik spørsmålet: «Får alle den hjelpa de trenger»?
Kommunalsjefen svarte: «Hva gjelder hovedspørsmålet:» Får alle den hjelpa de trenger» er svaret som det alltid har vært: «Alle som har et vedtak på å få hjelp skal få hjelp. Meg bekjent er det ingenting som tilsier at kommunen svikter på det punktet «
I den politiske debatten samme år konkluderte ordfører og varaordfører med:
«Vi har stort fokus på at alle brukere får hjelp og bistand. Ingen overlates til seg selv. Det får vi klare, faglige forsikringer om.»
Et kommunestyremedlem uttrykte at hun skammet seg over situasjonen i hjemmesykepleien. Hun begrunnet det med arbeidspress som førte til at kvaliteten i det faglige arbeidet var vanskelig å opprettholde.
Det var da og ikke nå? Det nye helsehuset blomstrer. De som er så heldige å ha plass der, er ikke inkludert i dette innlegget. Mange hjemmeboende får god hjelp. Men når ressursene er for små, og skal bli mindre er det ikke vanskelig å forstå at hverdagen blir tyngre og presset på pårørende større. Men, dette er beretningen om en villet politikk som fører til privatisering og økende ulikhet innenfor de eldste aldersgruppene. Er det akseptabelt?
Verdal kommune er ikke alene om å ha en fast hånd på rattet for å disiplinere oss til å godta en kvalitativ dårligere eldreomsorg. Vi blir stadig informert om at i og med at vi blir flere og er friskere lengre, og har bedre økonomi enn tidligere, så må forventingene til hva det offentlige skal bistå med, senkes. Denne risikosporten fører til at det fortsatt bygges færre sykehjemsplasser enn kjent behov, reduksjon av ansatte i hjemmetjenestene og opphør av forebyggende tiltak for hjemmeboende! Men, blir vi forsikret om, tjenestene skal fortsatt være forsvarlige. Har jeg forstått det rett skal forsvarlighetsprinsippet drøftes og defineres administrativt og relateres til hvor mye tjenestene kan reduseres før de kalles uforsvarlige.
Det viktigste, og farlig etter min mening, ser ut til å være at vi skal disiplineres til å akseptere kommunedirektørens argumentasjon, i stillhet.
De forslagene som ligger i budsjettet nå, må antas å høre under administrasjonens forståelse av forsvarlighet
To eksempler:
Forslag til nedlegging av Vuku bo og helsetun vekker berettiget harme. Dette er et ledd i effektivitets/sentraliseringsiveren. Det ses bort fra at en med det reduserer et velfungerende lokalsamfunn som er skapt gjennom samarbeid med frivillige, Sanitetsforeningen, og på tvers av generasjoner. Vuku burde vært holdt fram som et eksempel på hvordan skape og opprettholde et samfunn for alle aldre. I tillegg er det også argumentert for at det er samlet for mye helsefaglig kompetanse på for få brukere i Vuku, derfor må hjemmetjeneste flytte til Øra!
Elvebredden. En rekke undersøkelser tyder på at det er på det sosiale og kulturelle området, og når det gjelder hverdagsliv, mat og måltider, opplevelser og fellesskap, at dagens kommunale helse- og omsorgstjeneste først og fremst kommer til kort. Elvebredden derimot, som er et tilbud som svarer til brukernes behov, foreslås nedlagt. Brukere har uttrykt frykt for at tilbudet blir strøket. Det er hjerterått. Begrunnelsen er at forbyggende tiltak ikke er lovbestemte ytelser. Ikke det? Lovverket er gjennomsyret av målsettinger når det gjelder verdien av forebyggende arbeid. Dessuten, sosiale møteplasser mangler.
Elefanten i rommet er den kommunale sjølråderetten. Kommunene har fått makta til å si at plikt er ikke rettighet. De bestemmer selv innenfor sine rammer. Å se bort fra verdien av forebyggende arbeid som Elvebredden, individbaserte og gruppebaserte tiltak til hjemmeboende, vil det som ses på som innsparing i dag, bli en utgiftspost i morgen. Det er allmennkunnskap.
Det viktigste, og farlig etter min mening, ser ut til å være at vi skal disiplineres til å akseptere kommunedirektørens argumentasjon, i stillhet. Slik går det når velferdssamfunnet produserer så mange gamle!
Verdals selvbevisste slagord er: Sterk fortid, Stolt framtid. Med hånden på hjertet, samsvarer det med holdningen til de eldre som presenteres gjennom forslaget til kommunebudsjett?
Riktignok er mange av oss friskere lengre, mange har bedre økonomi, flere enn før har grunn til å glede seg over at det er mulig å delta i samfunnet. Det er viktig å akseptere at helsen er summen av livet vi har levd, hvilke genere vi er utstyrt med, i hvilken sosial sammenheng vi lever. Alderen tar sitt, sier min venninne på 86 år. Hun har ikke møtt bøygen ennå, reiser rundt i verden og deltar i mange sammenhenger, mens en annen venninne på 74 sitter ensom i sin rullestol i en leilighet, uten nære slektninger. Hennes nærmeste er sykepleiere fra hjemmesykepleien. Begge venninnene har de samme ønsker om å være en del av samfunnet, men den yngste kjenner hver dag på at livskvaliteten forringes. Ensomhet kombinert med funksjonshemming fratar henne livsmening.
Å være gammel og frisk er flott, å være gammel og syk vil jeg ikke unne noen, selv om jeg innser at det på et eller annet tidspunkt vil ramme meg. Skal jeg da skamme over å ha behov for bistand i form av hjemmetjenester og bli definert som en utgiftspost og en «byrde» for kommunen? Nei og atter nei.
Vi skal nyte vårt otium, for min egen del nynner jeg ; No e æ fri, æ e fri, å æ søng min egen melodi»
Astri Vikan
Utdatert men like god