En gammel kinesisk legende forteller om Wu Tao Tse at han hadde malt et landskapsbilde som overgikk alt hva himmelens sønn, keiseren hadde sett.
‘Jeg ber Deres Majestet om å legge merke til grotten ved foten av fjellet, for inne i den er det vakrere enn ord kan si’, sa Wu Tao Tse og klappet i hendene.
Straks åpnet berget seg, og han gikk inn i bildet. Døren lukket seg, bildet bleknet og Wu Tao Tse ble aldri sett siden.’ Men etter ham lå budskapet om en kunstners totale dedikasjon til sitt verk.
Håkon Bleken er en slik kunstner, som kan åpne fjellet. Og gå inn i det. Men i motsetning til Wu Tao Tse så kom Håkon Bleken ut igjen. Og han gjør det stadig vekk. Med enda bredere budskap.
Bildet må være er vakkert, og samtidig uttrykksfullt - gjerne på aller grusomste måte - hvis det er nødvendig. Det er paradoksalt, sier han selv, vakkert, og samtidig grusomt.
Et mesterlig mangfold preger Håkon Bleken sitt kunstnerskap - et mangfold av paradokser, anekdoter, og metaforer som kan fortolkes i flere retninger.
Her finnes óg et annet - tilsynelatende paradoks. Hans vilje og evne til skriftlige uttrykk - gjennom bøker, aviskronikker og ikke minst samfunnskritisk journalistikk
Kanskje litt mistenkelig ved en maler som skriver, sier Bleken, får han ikke sagt det han vil si i maleriet?
Men trøster seg selv med at Picasso skrev, Paul Klee skrev, Kandinsky skrev - og Munch skrev. Til og med på egne malerier, som på baksiden av ‘Skrik’ ‘Jeg følte at det gikk et voldsomt skrik gjennom naturen’.
Bleken ser rett inn i kvitøyet - livet, nakent og usminket. Og han roper varsko like rått og ærlig som Munch. Mye av det han ser er slett ikke av det muntre slaget, men kan likevel være vakkert og stillfarent. Ofte har han sitert sin gode venn, nå avdøde, Arne Nordheim, komponisten - som fortalte at hans komposisjoner stod i et spenn mellom ‘poesi og katastrofe’.
Men han starter med blanke ark!
Jeg ser for meg Håkon Bleken i sin egen stue, i sitt eget atelier - foran et stort nakent lerret.
Fæle greier, sier han, et stort hvitt lerret er fæle greier, og griper etter redskap for å krote og rote på den kvite flata. Når så er gjort, rydder han opp. Leter etter former - for Bleken bygger bilder - ikke fortellinger - bilder som har sin egen klang, sin særegne form - og speiler hans følelse. Bilder som kaller på uttrykk for et budskap.
Knivskarpe budskap kommer ofte ut av rotet. Mange rettet mot vår egen tid, og kan være nokså nådeløse. Bleken siterer gjerne August Strindberg , som hundre år tilbake, men med gyldighet i dag, hevder at ‘kloden darrar’ - vibrerer, men at det er bare de mest følsomme som merker det. De som har nervetrådene hengende på utsiden av kroppen - og tar inn sansningen ufiltrert.
Det er store sivilisasjonskritiske perspektiver i Håkon Blekens oppgjør med sin egen samtid, godt støttet av den tyske filosofen Oswald Spenglers teorier om kulturers oppkomst, blomstring og forfall.
Fra solnedgangen i aftenlandet kaster han også blikket inn mot enkeltmenneskets skjebne og de krefter som rår i en brutal verden, som i Thomas Manns roman om Faust.
Her utfordres komponisten Adrian Leverkühn av djevelen sjøl til å selge sin sjel, og vinne sine seire som kunstner dersom han er villig til å forkaste sine humanistiske idealer. Slutte å elske sine medmennesker.
‘Det kan jeg umulig gjøre, svarer Adrian - jeg kan da ikke skape uten av kjærlighet
Æsj, svarer Djevelen, forsøk ikke å snakke psykologi med meg.
Og truer med å ta tilbake hele Beethovens 9 symfoni.
Som trollmannens læregutter - har vi lært oss passord og sesam sesam formularer for å komme inn gjennom all verdens portaler. Men vi har vansker med å finne veien ut igjen om det trengs, og til slutt må vi alle ut! Etter blomstring og kanskje - forfall. Håkon Bleken har tatt den erkjennelsen, og henter fram budskapet fra den walesiske poet Dylan Thomas om å holde hodet høgt hevet - og ikke nødvendigvis med høflig og polert stil - ‘Do not go gentle into that good night.’
Hold det gående og stå på når du blir gammel.
‘Do not go gentle into that good night’ - ble da også titel for ei av Blekens utstillinger for noen år siden. Det høres ut som et mantra for å holde fram som et skapende menneske.
Mye er fortsatt ugjort. Ennå ikke erfart.
Det å lage kunst, sier både Bleken og Nordheim - det er å gi uttrykk for den mest verdifulle gjenkjennelse - nemlig ‘å kjenne igjen noe man ikke har opplevd.’
Igjen - et strålende paradoks. Og ei utfordring - selv for Håkon Bleken.
Han tar den - liker ikke å bli gammel, men kan likevel glimte til med munterhet og sjølironi.
Jeg spurte han en gang om framtida for de eldre. Han lo, og lo - trakk pusten - og så kom det omsider fram - evigheten. Som han ennå ikke hadde opplevd.
Engler og demoner kommer ofte til syne i Blekens motivkrets. Han har omtalt seg selv som en ‘dødsseiler’, og nå har han lagt til havn etter nok en kunstnerisk odyssé inn mot det hinsidige. Denne gangen i følge med dikteren Dante Alighieri som i sin ‘Guddommelige Komedie’ har vært på ferd gjennom dødsriket i den middelalderske forestillingsverden. Her er plass for både engler og demoner. Ikledd forskjellig kostymer.
‘Komedien’, som Dante selv kalte verket, ble nedtegnet tidlig på 1300-tallet .Store krefter er i sving her. Dikteren lar oss møte giganter fra både mytologi og bibelhistorie. Selv kongen av all verdens ondskap Lucifer er med - fastfrosset i bunnen av det syndenes hierarki som han regjerer. Han var en gang den vakreste blant englene, men falt sammen - og krakelerte nær innpå den totale forvitring.
Bleken har meditert over den første delen ‘Inferno’. Han kunne valgt ‘Skjærsilden’ eller i ‘Paradiset’, men det ble altså ‘Inferno’ - selveste Helvete. Det alene kunne skape frykt, avstand og ydmyk mental distanse, men godt over nitti-årige Håkon Bleken tåler nærvær av både engler og demoner.
I ‘Komedien’ er det Dante selv som er fortelleren om det som skjer under reisen i det hinsidige. Samtidig er han også en pilegrim som søker svar på religiøse og eksistensielle spørsmål. En dobbeltrolle. I flere av bildene er to skikkelser tilstede.
Men hvem er de? Vi får ingen klare svar gjennom titler og andre hentydninger.
Under denne ferden er det bare Dante selv som er av kjøtt og blod. Alle andre er bare transparente skygger - som hans egen veiviser og følgesvenn Vergil - en av antikkens store forfattere. Fornuftig og klartenkt, men død over 1000 år før Dante. Nå - som en skygge, men likevel til stede. I likhet med andre historiske skikkelser som har båret fram store historiske kulturbedrifter. Dante møter mange av dem. Men lever de?
I så fall i kraft av sin skaperevne og vår egen vilje til å søke svar fra deres liv og virke.
Sollyset går rett gjennom dem, og dersom vi vil omfavne dem, så ender våre armer og hender bare rundt oss selv. Lenger inn kommer vi ikke, og de store helter og åndsskikkelser blir stående utenfor våre favntak.
Men igjen; hvem er de to? I middelalderens Dante sin tid - og i vår egen nå-tid? Hvor er Håkon Bleken selv? Det er jo han som har skapt dem - i sine silketrykk. Og hvor står vi?
Er vi med på denne forunderlige reisen - inne i eller utenfor skyggelandet. Hva med de fortapte? Hva har de gjort og hvem har dømt dem?
Et kunstverk varer så lenge det utfordrer. Knapt noe i Håkon Blekens kunstnerskap har utfordret så sterkt som hans billedserie ‘Meditasjoner over Dantes Inferno’. Demonene er kneblet. Tilbake er bare stillhet, rundt de to skikkelsene i deres vandring mens vinglasset i et av bildene i serien fortsatt står halvfullt på det krakelerte bordet.
Tett ved et like forvitret og forkomment hode påkaller det en skål for de falne engler. I vissheten om det kirkefaderen Augustin sier at det ikke kan eksistere en eneste skapning som det ikke finnes noe godt i.
Hver morgen, sier Bleken selv, er det som om Gud bøyer seg over meg, legger sitt øre til mitt liv og sier til sine følgesvenner: Hvordan går det der nede; skal jeg slukke ham nå, eller har han ennå litt å lære, litt å forstå?
Trengs ikke - Bleken har nok for lengst forstått det aller meste.
Sverre Krüger