Espen Leirset etterlyste i et par lederartikler i fjor høst ny debatt om EU. Ja, hvorfor ikke?

Samarbeidet med EU har nå pågått i over 50 år, på ulike måter, og under ulike forhold.  1994 er et merkeår i denne historien. 1. januar dette året trådte EØS-avtalen i kraft, og 28. november stemte det norske folk nei til å gå inn i EU. Nå, 30 år senere, kan det være på sin plass å se tilbake på hvordan samarbeidet har fungert. Er det er behov for endringer? Allerede i 1972 ble det gjennomført en folkeavstemming om å søke medlemskap i EF (senere EU). Den gangen også med nei som resultat. Året etter ble det inngått en gjensidig nøytral handelsavtale mellom Norge og EF som var i bruk i 21 år, før den ble avløst av EØS-avtalen vedtatt med ¾ flertall av Stortinget i 1992 med ikrafttreden 1. januar 1994.

I Norge har vi siden 1992 hatt to forskjellige flertall å ta hensyn til i forholdet til EU. Det ene er Folkets flertall uttrykt ved folkeavstemmingene i 1972 og 1994, og senere bekreftet ved spørreundersøkelser. Folkets flertall forsvares etter beste evne av Nei til EU, som er en ikke partipolitisk organisasjon.

Det andre er Ja-sidens flertall på Stortinget som gjorde et kupp i 1992, med å få vedtatt EØS-avtalen uten folkeavstemming. Siden har dette flertallet arbeidet målbevisst, nettopp gjennom EØS-avtalen, for større og større tilpassing til EU. Tilsynelatende med fullt medlemskap som endelig mål. EØS-avtalen styrer ikke bare handel, men også flere andre viktige samfunnsfunksjoner etter EUs markedsliberale regler. Disse omfatter fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft. Gjennom EØS-avtalen avgir Norge stadig suverenitet til EU i mange «mindre inngripende saker». Mer enn 13 000 direktiver og forordninger er hittil tatt inn i norsk lovverk. Saken som Nei til EU nå har ført mot staten om tilslutningen til ACER, viser at suverenitetsavståelser, direkte eller indirekte, også kan skje i «mere inngripende saker». EØS-avtalen, og dens stadig pågående detaljstyring, er et forstyrrende element og en bremsekloss i norsk samfunnsutvikling. Avtalen gir faktisk skremmende assosiasjoner til forholdene vi greide å rive oss løs fra i 1905. Det er vanskelig å forstå hvorfor man forlot den nøytrale handelsavtalen fra 1973 til fordel for EØS-avtalen. Var det bare et mislykket forsøk fra ja-siden på å pense Norge inn på «rett spor» før folkeavstemmingen i 1994? Vi har neppe behov for overordnet styring av vårt næringsliv. Kjøpt for 9 milliarder kroner årlig!

Det påståes gjerne at EØS-avtalen er en forutsetning for å ha tilgang til EUs indre marked. Det er ikke tilfelle. Handelsavtalen av 1973 gir adgang til det indre marked for industrivarer. De tre EØS-medlemmene Liechtenstein, Island og Norge er de eneste av handelspartnerne EU har over hele verden som er bundet av en slik avtale. EU ønsker utvilsomt fortsatt å handle med Norge. Vi bør derfor kunne si opp EØS-avtalen, og gå tilbake til den nøytrale handelsavtalen av 1973, som da blir gjeldende. Det bør samtidig vurderes om denne bør oppdateres etter så lang tid i dvale. Sveits sine nylig oppdaterte avtaler med EU, kan gi nyttige tips om hvordan.

Norge har rike naturressurser både på land og i havet. Tempo og omfang av eventuell utvinning av disse bør styres nasjonalt og disiplinert, og i samsvar med FNs overordnede retningslinjer for klima- og miljøtiltak. Fisken i havet, tømmeret i skogen og vannkraften er viktige fornybare ressurser. Dette er det nasjonale arvesølvet vårt, som skal overføres fra generasjon til generasjon i sin helhet. Vannkraft er infrastruktur som ikke skal markedsføres som vare. Den skal produsere varer, og det skal skje i Norge. Energitapet fra overføringslinjene gjør at kraften bør brukes så nære strømkilden som mulig. ACER-bestemt strømflyt vil øke prisen i Nord-Norge med 27% og i Midt-Norge med 22%.  Stortingets overføring av myndighet over strømmen til ACER blir nesten å betrakte som et ran.

Fra 2025 må nye medlemmer til EU gå over til euro som valuta. Ved siden av tap av suverenitet vil tap av egen valuta være en av de viktigste grunnene for Norge til ikke å gå inn i EU.

Verden vi lever i, med pandemi, krig både her og der og et klima ut av kontroll, virker skremmende. Til de som mener at medlemskap i EU vil gi oss større trygghet i denne situasjonen vil jeg si: Glem ikke at det militære forsvaret, også av Europa, organiseres gjennom vår felles forsvarsallianse NATO. Det aller viktigste nå er å bygge opp igjen de nasjonale forsvars- og beredskapstiltak som har fått forfalle i tiden etter Sovjetunionens fall. En solid og velfungerende nasjonalstat er også det beste utgangspunktet for internasjonalt samarbeide. Får si som president Cassis i Sveits «Nasjonalt selvstyre er del av vår historie og identitet».

Ivar Stjern, Levanger Nei til EU