Ei ny bok om Falstad fangeleir retter betimelig søkelys mot flere av de mindre ærerike delene av norsk krigshistorie.

Enda ei bok om krigen i Norge og Trøndelag? Det er vel mest for spesielt interesserte, er det mulig å tenke om «Falstad – Fangeleirer i diktatur og demokrati 1941-49» av historikerne Trond Risto Nilssen og Jon Reitan. At Trøndelag hadde en fangeleir under krigen hvor et stort antall mennesker ble drept, bør være kjent for mange. Samtidig er Falstadsenteret som vi kjenner det i dag, som minnested om en av de verste SS-leirene i Norge, bare 15 år gammelt.

I tillegg til å fortelle om hva som skjedde på Falstad, retter boka søkelys mot deler av norsk krigshistorie som i liten grad ble løftet fram de første tiåra etter krigen. Det var da seierherrene skrev historien og la grunnlaget for det nasjonale selvbildet av Norge under og etter krigen.

Norsk krigshistorie har lenge vært dominert av perspektiv tett på Hjemmefronten. De siste åra har flere bøker utfordret dette perspektivet, til mye debatt. Først i nyere tid har jødenes skjebne, kommunistenes motstandskamp og behandlingen av de såkalte tyskerbarna og deres mødre utfylt bildet av krigen i Norge.

«Falstad» forteller selvsagt om nordmenn som ble drept, mishandlet eller satt i fangenskap på Falstad. Til sammenligning har likevel mer tallrike drap på russiske og jugoslaviske krigsfanger blitt tonet ned i norsk historie. I frigjøringsdagene i 1945 skrev Adresseavisen riktig nok om «rystende avsløringer om Gestapos Katynskog i Ekne», med referanse til Sovjets drap på tusener av polske offiserer ved Katyn i 1940. Mer enn 75 år etter krigens slutt vet vi ikke hvor mange som ble henrettet i Falstadskogen. Risto Nilssen og Reitan anslår at 90 prosent av de jugoslaviske fangene ble henrettet. Av anslagsvis drøyt 200 drepte fanger totalt i leiren er mer enn 100 aldri funnet.

Russiske og jugoslaviske krigsfanger utgjør nærmere 20000 av krigsofrene i Norge. Selv om mange nordmenn med fare for sine liv hjalp dem, og knyttet bånd mellom landene som varer ennå, var det i fangeleire med norske voktere at dødsraten blant jugoslaviske fanger var høyest her til lands.

Andre tema som løftes fram som påfallende lite belyst i offentligheten, er hva som foregikk fra tyskernes kapitulasjon i 1945 og de neste åra. I det inngår behandlingen av landssvikere og de som ble internert på Falstad og andre steder etter at maktforholdene i samfunnet plutselig ble snudd om.

Er det slik at dyrkingen av en patriotisk grunnfortelling om Norge i krig har gjort at krigsfangeleirene, holocaust og andre lite ærerike trekk ved krigshistorien har havnet i historiens skygge? Risto Nilssen og Reitan hevder at begivenheter som bygget opp det norske selvbildet, har fått mye oppmerksomhet. Dunklere sider av krigshistorien er marginalisert, bagatellisert, pyntet på og fortiet.

Hvorfor er det ikke skrevet mer om overgangsperioden fra krig til fred? Hvorfor er det ikke laget tv-serie og filmer om tida like etter krigen da for eksempel Trondheim var full av internerte tyskere, krigsfanger og nordmenn mistenkt for landssvik. En interneringsleir på Charlottenlund skal ifølge boka ha vært preget av berusede vakter, festing, skyting og besøk av «scheiner» (slang for norske kvinner med omgang med menn fra okkupasjonsmakten) i juni 1945. Naboer klaget på ville tilstander ved flere slike leire.

Historier om norske fangevoktere, i tjeneste for tyskerne under krigen, eller mot landssvikere etter krigen, viser hvor kort veien kan være til overgrep, uansett holdning til nazismen. Det ble rabalder da Morgenposten i 1947 skrev at fengselsbetjenter ved Vollan fengsel i Trondheim hadde utuktig omgang med kvinnelige landssviksfanger, og at en av kvinnene ble gravid.

Mens Oslo-avisen mente fangevokterne burde straffes hardt, skrev Adresseavisen at de aktuelle vokterne var «tatt inn like etter kapitulasjonen» og at saken var uklar med «påstand mot påstand», til tross for «forferdelse i sosialt interesserte kretser». Boka om Falstad understreker at krigen og tida etter ikke var så svart-hvitt som det ofte blir framstilt som. Enten man er sosialt interessert eller ikke.

Denne kommentaren er skrevet for Adresseavisen.