Meld.St.6 (2023-2024) «Et forbedret pensjonssystem med en styrket sosial profil» fortsetter pensjonsranet som tok til i 2011.
St.meld.nr.12 (2004-2005) og St.meld.nr.5 (206-2007) la grunnlaget for pensjonsranet i 2011. Hensikten med pensjonsreformen var å redusere statens framtidige årlige pensjonsforpliktelser og skape et marked for private pensjonsavtaler.
Pensjonsreformen, som tok til å virke fra 01.janaur 2011, var et pensjonsran. Dette ranet rammet i første omgang ansatte i privat sektor. Mange ansatte i offentlig sektor satt stille i båten, de så ikke at prinsippene kunne ramme dem i framtida. Under dekke av nytale kalte regjeringa den nye pensjonsfella for fleksibel og nøytralt uttak av folketrygd.
Sannheten var at den nye retten til tidligpensjon straffer de som ikke klarer å stå i jobb etter 62 år med lav pensjon livet ut. De nye prinsippene belønner dem, som har helse og lett jobb å gå til etter 62 år, med økt pensjon, delvis finansiert etter et omvendt «Robin-Hood»-prinsipp: De som oftest har de dårligst betalte og tyngste jobbene og som starter yrkeslivet før de er 20 år, skal fratas folketrygd slik at staten kan premiere de som oftest har de best betalte jobbene, de som først begynner sitt yrkesliv godt ut i 20-åra.
Pensjonsreformen er ikke nøytral, den er forskjellsbehandling satt i system. To mennesker med samme livsinntekt og samme antall yrkesaktive år forskjellsbehandles. Med 45 yrkesaktive år fra du er 18 år straffes du med avkorta pensjon, mens 45 yrkesaktive år fra du er 23 år belønnes du med straffefritak. Det er ikke ditt bidrag til fellesskapet som avgjør, det er hvor gammel du er når du avslutter yrkeslivet som avgjør.
Disse ideologiproduserende stortingsmeldingene lærte oss det nye språket. Mens folketrygda økonomi var bygget på prinsippet om en statsfinansiert pensjonsforpliktelse. Vi yrkesaktive skulle betale de løpende folketrygdeutbetalingene gjennom våre skatter. I det nye språket skulle det nå innføres en forsikringsbasert modell der hver enkelt skulle erstatte tanken om en i fellesskap trygg folketrygd med en individuell forvaltning av egen pensjonsformue.
Pensjonsreformen la grunnlaget for ødelegginga av AFP og folketrygdas grunntanke. Vi hadde brukt flere tariffoppgjør til å utvikle AFP til et verdig alternativ, en rett til verdig tidligpensjon med opptjening av pensjonsrettighet i folketrygda, som om du sto i jobb, fram til pensjonsalder på 67 år. Dette sikra likeverdig ytelser som pensjonist.
For ansatte i privat sektor, som hadde opparbeida seg rett til AFP, ble pensjonsreformen et ran. Nå skulle alle i en bedrift med AFP-avtale få et livsvarig tillegg i folketrygda. Alle skulle få, også de som ikke hadde behov for tidligpensjon, men hverken statens eller bedriftenes tilskudd skulle øke. Politisk var dette gavepakke til de fagforenigsfiendlige partiene på Stortinget, partier som nok hadde kunnet svelge en sliterordning, men ikke et generelt tillegg til folketrygda, som var forbeholdt de ansatte i AFP-bedrifter.
Pensjonsreformens tre viktigste tiltak for å redusere statens framtidige pensjonsforpliktelser var:
· «Fleksibel» tidligpensjon med straff
· Systematisk underregulering av utbetalt pensjon
· Levealderjustering
· Heving av aldersgrensa
Pensjonsreformens innføring av systematisk underregulering av løpende pensjon var et klart uttrykt tiltak for å redusere statens framtidige pensjonsforpliktelse. Regelen om en systematisk underregulering av alderspensjonen på 0,75 prosent i forhold til lønnsveksten, ville gjort at de fleste alderspensjonister ville blitt minstepensjonister etter 15 år som pensjonist. Det tok Stortinget ti år å skjønne dette- nå skal løpende pensjoner reguleres med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten. Kanskje skyldes denne erkjennelsen at systematisk underregulering også rammer de klassene som lever lengst, de med best råd?
De tre andre tiltakene for å redusere statens framtidige pensjonsforpliktelser videreføres og forsterkes.
Såkalt «fleksibel» tidligpensjon med straff videreføres i Meld.St.6 (2023-2024). Men nå skal straffen skjerpes ved å heve pensjonsalderen, og heve tidspunktet for tidligste uttak av tidligpensjon. De yrkesgruppene som mottar minst pensjon i færrest år betaler for levealderøkning hos de som er høytlønte og lever lengst og mottar mest pensjon. Gjennomsnittlig levealder dekker over forskjellene mellom ulike faggrupper og klasser.
Stein Aamdal