Norge har tatt ett oppgjør med måten vi behandler personer med utviklingshemming og nedsatt funksjonsevne på for 30 år siden. HVPU reformen ble gjennomført i perioden 1991-1995. Alle institusjoner ble nedlagt og ansvaret for tjenester til personer med utviklingshemming ble overført til kommunene. Ideologien i ansvarsreformen var normalisering og inkludering, og den skulle gi personer med utviklingshemming et bedre liv. Prinsippene om normalisering og inkludering er gjentatt i flere sentrale føringer fra norske myndigheter.

Vi leser i Verdal kommunes diskusjonsgrunnlag for økonomiplan 2022-2025 at det foreslås samlokalisering av tjenester ved to bofellesskap til G/H bygget ved Ørmelen bo- og helsetun. Noe som vil medføre at personer fra to små bofellesskap/boenheter må flytte fra egne hjem, og inn i et stort bygg med til sammen 15 boenheter. Dette er langt flere boenheter samlet enn det som er anbefalt i statlige føringer. Nylig kom ny nasjonal veileder fra Helsedirektoratet «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming». Den anbefaler små bofelleskap med 4-8 boenheter, og at boenhetene er i et ordinært bomiljø for at prinsippene om normalisering og inkludering skal ivaretas. Vi er kjent med at boenhetene i G/H-bygget er definert som omsorgsboliger, og ikke som institusjon. MEN, bygget ligger på tomta til en institusjon, den er i samme byggestil som en institusjon, og vil også fremstå som en institusjon for allmennheten. Det å bo i en lang korridor sammen med 15 andre vil oppleves som en institusjon. Stortinget har lagt til grunn at det ikke skal bygges opp særomsorg eller institusjoner for personer med utviklingshemming.

Videre kan vi lese i kommunens diskusjonsgrunnlag: «dette vil gi bedre stabilitet i tilgangen på kompetanse og kvalitet på tjenesten». Her er det behov for å si hva fag og forskning sier om små og store bofellesskap/samlokaliserte boenheter.

En stor internasjonal studie referert i Ellingsen mfl. (2020) viste evidens på at personene med utviklingshemming som bodde i bofellesskap med maks 6 enheter hadde bedre livskvalitet. Tenk på det, de som bodde i små bofellesskap opplevde bedre livskvalitet! En norsk studie av forskerne Kittelsaa og Tøssebro (2011) om boligsituasjonen til personer med utviklingshemming viser til at det i små bofellesskap er færre ansatte og mer stabilitet. Dette betyr i praksis økt trygghet gjennom at det er færre personer å forholde seg til for de som har behov for bistand. Det er også bedre system for helseoppfølging til personer med utviklingshemming i små enn i store bofellesskap. Dette medfører bedre system for å oppdage sykdom og helseplager, og at personene dermed får mer hjelp for sine helseplager. Tilgjengeligheten til faglig veiledning for ansatte rapporteres også høyere for de som arbeider i små bofellesskap. I store bofelleskap har ansatte ansvar for større antall tjenestemottakere med svært ulike behov på samme tid, noe som medfører reduksjon i praktisk bistand, begrensede muligheter til fritidsaktiviteter på grunn av marginal personalressurs. Forskerne viser også til at store bofelleskap ikke motvirker ensomhet, men øker konfliktnivået. Økt utrygghet kan gi mer uro som igjen vil kreve mer personell med kompetanse. Selv om det står i forslaget at “dette vil gi bedre stabilitet i tilgangen på kompetanse og kvalitet på tjenesten”, er ikke dette i samsvar med internasjonal og norsk forskning.

Vi er også kjent med at kommunene har og fortsatt vil ha store utfordringer vedrørende økonomi og at man av den grunn vurderer antallet lokasjoner. Tøssebro og Kittelsaa beskriver i sin forskning at stordriftsfordelene oppheves av ulemper ved mer enn 3-4 boenheter og at store bofelleskap ikke er billigere å drifte, men at noen bruker anledningen til å gjøre dem billigere. Det er all grunn til å stille spørsmål hvorvidt en slik samlokalisering vil medføre noen reell økonomisk gevinst, behovet for lovpålagte tjenester blir ikke mindre om man flytter flere tjenestemottakere under samme tak.

Vernepleierutdanningen lærte oss at vi har et særskilt ansvar når det gjelder å bygge ned barrierer og fremme rettighetene for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi skal fremme menneskerettighetene, og være lojal med den mest utsatte parten. Her snakker vi om personer som i varierende grad har behov for bistand gjennom hele livet. Verdal kommune foreslår at personer skal flyttes fra egne hjem, over til institusjonslignende bygg. I denne saken omhandler det personer fra omtrent 20 år og oppover. I tillegg kan det også være greit å vite at enkelte av personene dette omhandler har hatt sitt hjem her siden de kom flyttende til hjemkommunen i forbindelse med reformen i 1991. FN- konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne slår fast at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til å velge hvor, og med hvem de skal bo, på lik linje med alle andre. Den foreslåtte samlokaliseringen er ikke i samsvar med menneskerettigheter og statlige føringer.

Vi regner det som allment kjent at personer med utviklingshemming og andre med nedsatt funksjonsevne er blitt utsatt for mye urett opp gjennom historien. Selv om det er nedfelt i lov at man ikke skal diskriminere på grunn av nedsatt funksjonsevne er det fremdeles, 30 år etter ansvarsreformen, behov for påminnelser om at vi som samfunn har en vei å gå før personer med nedsatt funksjonsevne i praksis er likeverdige medlemmer i samfunnet.

Vi ber derfor folkevalgte i Verdal kommune om å ikke iverksette dette forslaget fra administrasjonen, dette omhandler mer enn økonomi. Det omhandler enkeltmenneskers menneskerettigheter og er ett verdivalg. Blir dette vedtatt av dere som politikere er det administrasjonens jobb å iverksette at personene skal flytte og byggene saneres. Ansvaret for at dette ikke skal skje ligger nå hos dere folkevalgte.

Vi må kjenne vår historie for at historien ikke skal gjenta seg.

Ingjerd Trefjord, Vernepleier

Nina Sørli, Vernepleier

Linda Barøy, Vernepleier

Inga Berit Lein, Vernepleier

Ida Mari Ness Holan, Vernepleier