Vi er i gang igjen, når rammene skal fordeles og det ikke er nok til alle, så sprer uroen seg, og spesielt blant de som blir berørte av foreslåtte endringer på en eller annen måte.

Dette har gjentatt seg år etter år, og det florerer meninger og synspunkter i både media og på sosiale plattformer, både saklige og usaklige.

Det er vel og bra med engasjement, og at innbyggere bryr seg om hvordan samfunnsutviklingen påvirker egen hverdag.  Det skulle bare mangle om vi ikke bruker ytringsfriheten i det demokratiske samfunnet vil lever i.

Men misnøyen som kommer frem ser i hovedsak ut til å adressere seg til kommunedirektøren og hans stab, men det må da være feil adresse?

Kommunedirektøren gjør vel bare jobben sin, han er forpliktet til å følge politiske vedtak og legge frem et realistisk budsjett innenfor de rammer han har, samtidig en økonomiplan som er realistisk ift samfunnsutviklingen og vedtatt politikk.

Så misnøyen bør adresseres til politisk ledelse som over mange år har prioritert pengebruken på en slik måte at vi nu står i en meget utfordrende økonomisk situasjon.

Det politiske flertallet i kommunestyret har ikke ville tatt innover seg de signaler som kommunedirektøren over år har prøvd å signalisere, men heller feid problemene under teppet med vedtak som de egentlig vet ikke vil stå seg over tid. På denne vei har det blitt sløst millioner som heller kunne vert gått til gode tjenester for våre aller svakeste grupper.

Politisk ledelse som evner å tilpasse strukturer og tjenester ift samfunnsutviklingen har vert bortimot fraværende. Det virker mere behagelig å drive «brannslukking», og håpe på at alt går over.

Så skal noen ansvarlig gjøres for den økonomiske situasjonen kommunen står i, så er det i alle fall ikke kommunedirektøren, han har advart politikken over flere år.

Ansvaret for situasjonen, nedskjæringer, bekymringer og uro i befolkningen får det politiske flertallet ta, det er de som har prioritert pengebruken og satt oss i den situasjon vi er i.

Det er deres prioriteringer og manglende omstillingsvilje som medfører at de svakeste og mest sårbare gruppene blir utsatt nok en gang, og faren for reprise neste år er meget stor.

Så slutt å holde innbyggeren på pinebenken år etter år, få mer realisme i politikken, vis ryggrad, lederskap og sett en tydelig og langsiktig kurs som står seg over år.

Vingling og beslutningsvegring tærer på både mennesker og økonomi. Omstille oss er vi nødt til, enten vi vil eller ikke.  Utfordringsbildet ift demografiutviklingen er vi allerede oppe i, og handling må komme raskt.

Det krever politisk ledelse.