Til alle tider har det vært vesentlig enklere å drive politikk fra sofakroken eller fra kafebordet enn det er å sitte på plass i kommunestyresalen. Der har man plutselig et ansvar for en helhet som i praksis er et nullspill der budsjettrammene er gitt og behovene til innbyggerne kan synes uendelige. Prioriteringen blir ofte så hard at noen saker faller helt ut, eller må stilles på vent. Jeg har 16 års praksis fra lokalpolitikken, men minnes få tilfeller av ros fra befolkningen. Kritikk var det ganske mye av. Politikere må tåle det.
Veteranen Jarle Haugan sa engang dette: «Nye politikere bruker ofte de første 4 år til å komme inn i politikken og systemene. Først i 2. periode begynner man å fungere. Å slutte etter 4 år er derfor beklagelig. « Mandatet som tillitsvalgt hviler tungt på skuldrene, og møtes av en svært tøff oppgave når det viser seg at man er nødt til å prioritere bort i og for seg gode saker og formål. Det er ikke uten grunn at nominasjonskomiteene har en stor jobb med å finne gode kandidater som tåler presset..
Jeg ble derfor overrasket da jeg leste at det er kritikkverdig å ta gjenvalg. Min oppfatning var at det var en stor fordel å ha med rutinerte folk i kommunestyresalen. Dessuten er det vel slik at lokalpolitikken skal utføres av folk fra alle aldersgrupper og helst fra så mange sosiale lag som mulig. Udugelige blir ikke nominert og heller ikke valgt. Det er velgerne som bestemmer.
Leserinnlegget «Lokalpolitikk i fokus» gir stor plass til begrepet «partiipisk». Jeg har aldri opplevd dette. Likevel har jeg blitt i mindretall mange ganger i egen gruppe når det ble votert over viktige saker. Det kaller jeg demokrati. «Løse kanoner på dekk» som brenner for enkeltsaker , men er ute av stand til å se helheter, har jeg liten forståelse for. Klarer de å overbevise sine gjennom saklig debatt, stiller saken seg annerledes. Lokalpolitikk er et lagspill der sunn fornuft skal spille på lag med lov og reglement. Det er avgjort enklest fra «god-stolen»
Per Anker Johansen
