EU er den soleklare ledestjernen i klimakampen på et internasjonalt nivå. Om Norge skulle velge å stå utenfor det samarbeidet, bør det by på etiske motforestillinger for enhver klimaaktivist.
I helgen begynte det sagnomsuste klimatoppmøtet i Glasgow hvor statsledere og klimaministre fra hele verden møter. Fra Norge har vår egen statsminister Jonas Gahr Størhe og Klimaminister Espen Barth Eide dratt. I forkant av dette møtet mottok ministeren en rekke råd og tips fra forgjengere og andre som følger spent med. Jeg vil også driste meg til å gi et råd til ministeren og resten av regjeringen:
Et tett samarbeid med EU er et av de sikreste klimatiltakene Norge kan gjøre. For å underbygge denne påstanden, jeg sammenfattet tre argumenter som bør dra i gang debatten om Norge og EUs klimasamarbeid.
1) EUs storstilte satsing på klima har etter hvert gjort unionen til en av de mest klimaambisiøse internasjonale organisasjonene i verden, og de har allerede resultater å vise til. Så tidlig som i 2007 satte EU seg målet om å kutte 20 prosent av utslippene sine innen 2020. Det målet ble ubestridelig nådd; i 2019 var hele 24 prosent av 1990-nivået av utslipp kuttet. På samme tid vokste EUs økonomi med 60 prosent. Det hersker ingen tvil om at EUs klimasatsing allerede har vært vellykket.
Nå har unionen mål om å kutte 55 prosent innen 2030, og i 2050 skal 100 prosent være kuttet – Europa skal bli verdens første klimanøytrale kontinent. Disse målene, kombinert med meritter som viser at EU kan kutte når de vil, er alene grunn nok til å samarbeide mer, ikke mindre med EU.
2) EØS-avtalen er et abonnement på en svært aktiv og effektiv klima- og miljøpolitikk. Omtrent 80 prosent av all offentlig, norsk klima- og miljøpolitikk er introdusert gjennom EØS-avtalen. Noen av verdens mest offensive klima- og miljøstandarder tas rett inn i Norges lover på lik linje som i andre europeiske land. Norge får også være med i EUs kvotehandelssystem gjennom EØS-avtalen. Systemet har allerede vist seg å være en meget effektiv mekanisme for å få EUs utslipp ned, og nå skal systemet utvides til å gjelde enda flere sektorer.
EUs politikkpakke «Green Deal» kommer til å sende enda mer god klimapolitikk vår vei. Mange tiltak er allerede i ferd med å rulles ut, og ting tyder på at dette kommer til å være noe av den mest omfattende klimapolitikken unionen har sett.
Dette kommer utvilsomt til å kreve store, sektorovergripende omlegginger i norsk offentlig sektor. Det sier seg selv at et tettere samarbeid med EU er det eneste logiske å gjøre når vi først har forpliktet oss til å følge EUs klimapolitikk. En rapport fra NUPI tidligere i høst konkluderer med at Norge dessverre har svært begrensede muligheter til å påvirke denne nye politikken. Å stå utenfor EU fratar oss medbestemmelsesretten i prosessen, og vi er altså avhengig av å være ekstra proaktive i innspillfasen for å prøve og styrke Norges interesser.
3) Enkelte stemmer på nei-siden i EU-spørsmålet skal ha det til at Norge fint klarer å føre klimavennlig politikk på egenhånd. Det er ikke nødvendigvis feil, men det er ikke bare Norges klimapolitikk som kan dra nytte av et tettere samarbeid med EU. Fordi, som andre stemmer på nei-siden skal ha det til: Lille Norge klarer ikke å redde verden alene. Derfor er det jo positivt at også EU blir mer klimavennlig med et tettere samarbeid med Norge, blant annet gjennom vår tilknytning til det europeiske kraftmarkedet.
Først og fremst er vi helt avhengig av denne tilknytningen når vi en sjelden gang har et kraftunderskudd i Norge. Utbygging av egne kraftverk slik at vi 100 prosent av tiden er sikret mot et kraftunderskudd, er en svært kostbar utopi. Import når våre egne vannmagasin er tørre er på sikt langt billigere.
Heldigvis hører kraftunderskudd til sjeldenhetene. Til vanlig har vi nemlig et anselig kraftoverskudd i Norge. Det betyr at ren, norsk vannkraft og i stadig større grad vindkraft, er med på å senke etterspørselen etter fossilenergi i EU. Strømmen i stikkontakter på kontinentet blir grønnere med norsk elektrisitet.
EUs eksisterende resultater og varslede planer gjør den globale klimakampen håpefull. Unionen har vist verden at det er mulig å kutte klimagassutslipp når man vil, og at det ikke trenger å gå utover økonomien i stor grad. Norge importerer kontinuerlig god klima- og miljøpolitikk gjennom EØS-avtalen, og et nært samarbeid med Norge styrker også EUs klimasatsing. Det er ingen grunner til at klimaaktivister skal rynke på nesen av et tettere samarbeid med EU. Det er absolutt legitimt å mene at EU er for lite radikale i sin klimapolitikk, men det er dog kun et argument for å gå inn for mer medbestemmelsesrett for Norge.
Norge bør gå inn for et så tett klimapolitisk samarbeid med EU som overhodet mulig. Alt annet vil være både ulogisk og moralsk problematisk, når det viser seg at både Norge selv og verdens klima vil tjene på det.
Andreas Jenssen Hjelmstad
Styremedlem Europabevegelsen i Trøndelag