I 1985 begynte jeg på skolen. Det var med ærefrykt undertegnede sakte gikk ut fra den røde bilen til sin fader. Engelsk Maxi, fra British Leyland. Uten seler i baksetet. Men en stk odelssønn med ecco-sko, og jappe-blå-hvit jakke, og med mørkeblå Beckmannsekk. Det skulle bli starten på et ganske kronglete utdanningsløp.
Forrige uke sendte jeg mitt sistefødte barn på hans første skoledag. Han ser tilnærmet akkurat ut som sin fader i 1985, dog med enda mere livslyst og energi. Den største forskjellen er også alderen. Han med føttene ut fra Maxien, var syv og et halvt år. Skolestarteren som må ta bussen fra riksveg 72 og til Vuku, er fem år. Han blir ikke seks før like før desember.
I hans verden er det å arbeide selve definisjonen på hvem du er, og hva slags menneske du identifiserer deg som. Klær skaper mannen sier noen, skolestarteren fra øst i inndalen, mener derimot at hvis du jobber, da er du litt av en kar eller kvinne.
Med jobb menes ikke det å sitte bak en skjerm, spille gitar, eller utføre akademisk arbeid. «Å arbe» det er noe man gjør med hendene. Eller trygt plassert i en lastebil, gravemaskin, eller traktor. Det nytter liksom ikke å påpeke at det finnes ulike typer jobb.
Ordentlig arbeid utføres av folk som sparker av seg treskoene med vernetå på trappa. De som hjelper naboen før de hjelper seg selv, og som aldri sier nei til å strekke ut ei hand. Sjøl har jeg nytt godt av slike folk de siste 25 år. Man må det når man har intellektuell dragning, men driver gård, og hvor mye går i stykker. Hele tiden, faktisk.
Femåringen sier heller aldri nei når han blir spurt om å gjøre et ærend, være med ut å hjelpe til, eller «ut å arbe» med traktor og redskap. Debatten har gått den siste tiden, om frafall på de linjene som i min tid hette «allmenne fag». Men det finnes mange veier til Rom. Advokaten trenger bilmekanikeren, og skiftarbeideren trenger advokaten når dama stikker, og sier som Eddie Murphy, «I want half».
Sjøl var jeg flink på skolen. I de faga jeg syntes et menneske hadde bruk for å lære. På grunn av det, var jeg ikke russ ved Inderøy Videregående skole. Jeg var han uten lue på skolebildet. I stedet for russetid, heimkok, og kola fra dashbordet i en 240, var jeg heime og så VHS-opptak av «Wiese». Tv-programmet til Claus Wiese. Dette var ei tid da rikskringkastinga slapp til levende musikk på riksdekkende tv. Jeg oppdaga «Locomotives» med en levangsbygg i front via slike vhs-opptak.
Senere kom jeg inn på gamle «HINT» noe jeg fortsatt kaller universitetet på Levanger. Her endte også mine dager som student, i den grad man kan ha «Delkompetansebevis» fra høyere utdanning, har jeg vel det. Dog mener jeg å erindre at en lærer klappet meg på skuldra, og kalte meg «Et Dux». Denne læreren likte jeg, og skjønte aldri hvorfor han bare fikk vikariat, og ikke fast ansettelse før mange år senere, i en annen avdeling.
Kandidaten på fem år i «Verdals sentrum nr to», vil lære mye i åra framover. Det er ei trakt som vi alle har vært gjennom. Noen med bedre resultat enn andre. Det er viktig at å huske på at karakterene, vurdert av noen andre, ikke nødvendigvis er et bevis på hvilken karakter DU er.
Så til alle skolestartere, kommende prester, statsministere, maskinkjørere, dekaner og bønder. Det vil gå bra. Hvis ikke går det over.
Lykke til.
Med vennlig hilsen Lg+ i matte.
Sverre Bjarne Inndal. Skolestarter i 1985