Jeg skriver dette den 17. mai, og året er 2023. Et krigsår. Akkurat som i 1939 og vinteren 1940 har krigen brutt ut i Europa, foreløpig uten krigshandlinger på norsk jord. Vi må gjøre alt vi kan, for å unngå det. Derfor må vi samle flest mulig gode krefter, og jeg finner slike både i Grunnloven og kristen tro.
2023 er et europeisk krigsår. Vårt eget naboland har gått til fullskala angrepskrig på et annet naboland, for å ødelegge samfunnet folk har bygd opp der og overta det med makt for å gjøre det til sitt eget. Mot folkets vilje. At dette skulle skje, var helt utenkelig for kort tid siden. Knapt noen som lever i Europa nå, har opplevd annet enn fred. Vi har vent oss til freden, men nå er den ødelagt. Det er krig på Østfronten – nå igjen.
Østfronten er et viktig begrep i historiebøkene. Vi tenker på Andre Verdenskrig, Hitler og nazistene. Det startet med at nabolandene ble erobret – slik Russland gjør det nå. Deretter angrep de Vest-Europa, og vant over alle, unntatt England. Så sto Nord-Europa for tur, nazistene vant over alle og fikk en avtale med et slags nøytralt Sverige. Til slutt var det Øst-Europa som sto for tur. Der var Østfronten, og der sto de store slagene som kostet mange titalls millioner menneskeliv. Der skjedde de største folkemordene, og der stod de mest avgjørende slagene. Aller viktigst var Stalingrad, der vendepunktet kom 2. februar 1943. I dag heter byen Volgograd. Her, ved Østfronten, ble verdenskrigen avgjort, selv om det tok to år til før de onde kreftene var endelig beseiret.
Den kalde krigen avløste den varme verdenskrigen. Selv var jeg soldat i Brigaden i Nord-Norge det siste året før kommunismens fall. Jeg er infanterist og lærte å krige mot Sovjetunionen, som dagens Russland het den gangen. Men at det skulle bli varm krig igjen på Østfronten i vår levetid, det hadde ingen av oss tenkt. Men slik har det blitt, og vi hører om Wagner-hæren, om slagene ved Bakhmut, om et mulig ukrainsk gjennombrudd ved Luhansk. Vi leser om tusenvis av soldater og hundrevis av sivile som dør hver eneste dag og uke. Og det står om store ting. Det står om Europas fremtid. Om demokrati og folkestyre. Det står om at folk sjøl skal bestemme hvordan landet deres skal styres. Og det står om at det skal være frihet for folk, både i sitt eget land og i Europa. Både Østfronten i 1943 og Østfronten i 2023 er helt avgjørende for hvordan livene våre skal leves når krigen en gang er over. Vinner Putin, er det like ille som om Hitler hadde vunnet forrige gang.
Østfronten i Jämtland. Det ser mørkt ut i 2023. Men vi skal ikke miste håpet. Derfor vil jeg fortelle om enda en Østfront – der det faktisk gikk bra. Nemlig Norges Østfront i 1809. Den har kun de færreste av oss lært om på skolen, i alle fall husket ikke jeg noe om det før vi kjøpte hus i Sverige for mange år siden. Det var i Alsen Socken i Krokoms Kommun. Det er knappe tre timer å kjøre dit fra Levanger, og like vest for huset vårt, i Bleckåsen, står det en minnestein. Der gikk den norske Østfronten. I 1809 gikk Norge til angrep på Sverige. Danskekongen var hærfører og det hele var en del av datidens verdenskrig, nemlig Napoleonskrigene. Da gikk altså Danmark-Norge til angrep på Sverige, for å få tilbake Jämtland og Herjedalen, Bohuslän og Skåne. Krigen bølget frem og tilbake, og Østfronten gikk tvers gjennom dagens Krokoms kommun. Det ble våpenhvile, og heldigvis var partene fornuftige nok til å avslutte krigen og gå tilbake til de gamle grensene, og der er de den dag i dag. Etter krigen vokste demokratiet og folkestyret frem i begge landene. Her i Norge fikk vi Grunnloven åtte år etterpå, og den gjelder ennå.
I 1905 fikk den norske Østfronten nytt liv igjen. Da ble unge menn i Norge igjen kalt ut til fronten. Til Østfronten, nemlig grensen til Sverige. Det er ikke så lenge siden, dette var faktisk oldefedre-generasjonen min. Og de måtte ligge på grensen mot Sverige og forberede seg på krig. I området vårt var det i Vaterholm-området i Verdal og Hegra i Stjørdal. Men heldigvis var partene også da fornuftige nok til å velge fred i stedet for krig. Det kunne blitt fullskala krig mellom broderfolkene i Norge og Sverige, men det ble fred i stedet. At det er best, er folket i begge landene helt enige om.
«Shalom». Det er store ting på spill, når det blir krig. Når Østfronten plutselig igjen blir det viktigste av alle nyheter. Kristen tro og lære kan ha stor betydning i slike situasjoner, derfor vil jeg skrive om det. Kristen tro har innebygd i seg at den ønsker både fred i samfunnet og frihet for den enkelte. Fra det gamle testamentet stammer forestillingen om «Shalom» – fred. Slik skal det være i himmelen, og slik skal det være her på jorden. Kristen tro vil at folk skal bygge og bo i landet sitt, og at vi skal etterlate verden til neste generasjon i bedre stand enn det var da vi overtok den fra forrige generasjon. Dette gjelder både det lille vi «eier» selv, landet vi bor i og hele tilværelsen. Vi kaller det «forvalteransvar» og det skriver seg fra selveste Skapelsesberetningen – som hele Bibelen starter med.
Forsvar eller angrep? Kristen teologi skiller videre mellom ulike slags kriger. Det er ekstremt stor forskjell på en angrepskrig og en forsvarskrig. Angrep er aldri tillatt, men det er lov å forsvare seg. Faktisk er det en kristenplikt å forsvare dem som ikke greier å forsvare seg selv. Den som har mulighet til å forsvare de svake og forsvarsløse, skal gjøre det. Østfronten i andre verdenskrig og Østfronten i Ukraina inneholder både angrep og forsvar. Hitler og Putin er angriperne, og må både fordømmes og bekjempes. Vi må gjøre alt vi kan for at ukrainerne skal kunne forsvare seg.
Krigen mellom Norge og Sverige i 1809 var også en angrepskrig – og da var vi angriperne, og det skal vi ikke glemme! Vi hadde urett og minnesteinen i Bleckåsen i Krokoms Kommun minner oss om det. Arvesynden er jevnt fordelt på alle mennesker, og vi nordmenn har intet fritak fra den. Ikke en gang på en 17. mai. Også vi har gått til angrep på andre, når vi har trodd at vi slik kunne få større makt, land og rikdom. Men forhåpentligvis har vi lært noe også siden 1809.
Østfronten i vårt eget hjerte, vil jeg minne om til slutt. For det er ikke bare i Stalingrad, Bakhmut og i Krokoms kommun at vi finner krig og Østfront. Østfronten går nemlig gjennom livet mitt og hjertet mitt hver eneste dag. Synd og egoisme, dårlige verdier, onde tanker og gjerninger, de er rotfestet i mitt indre, og må bekjempes hver eneste dag. Dette greier jeg ikke, uten hjelp fra noe som er større enn meg selv. Som kristen borger har jeg to «våpen» i denne kampen:
Grunnloven og lovene den fører til, er større enn meg selv og hjelper meg til å leve rett. «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødelegges», sier Frostatingloven. Dette gjelder oss alle, uansett tro. For meg som kristen har jeg i tillegg troen på en Skaper som vil jeg skal forvalte skaperverket på en god måte. En Frelser som kan tilgi meg og oss når vi gjør urett mot andre – til og med mot svenskene. Og en Veileder som leder meg på rett vei, når jeg trår feil. Som kristen tror jeg at målet for livet er større enn bare meg og mitt. Vi er på veg mot et hellig land, et evig land, der kjærligheten, freden og rettferdigheten har seiret en gang for alle. Dette målet ønsker jeg skal prege meg mens jeg vandrer på livets vei. Slik kan mitt liv bidra til «Shalom» - fred – både i mitt og andres liv.