Når man bærer på mye vondt, kan man lære mye av høsttrærne

Høstjakta

Samtidig som løvbladene faller fra trærne og farger den triste ensfargede bakken, sitter jeg bak husets vegger og begraver blikket mitt i vinduet og ser på at sommeren avløses av høsten.

Overgangen fra sommer til høst kan for mange være en vanskelig tid, siden gradestokken går fra varmt til kaldt, dagene går fra å være lyse til mørke og blomster og blader går fra å være levende til døende. I tillegg blir det roligere i skogen da fuglene trekker sørover og noen dyr går i hi. Selv om man i likhet med høsten, føler seg død, må man ha et håp om å få være en fargerik stemor som overlever både kulden og mørket.

Jeg har halve livet slitt med psykiske utfordringer. Februar 2017 fikk jeg diagnosen schizoaffektiv lidelse. Det er bipolar lidelse med schizofrene trekk. Jeg kan veksle mellom å være høyt opp som et tre eller være så langt nede som røttene. I tillegg til ekstreme opp og nedturer kan jeg få virkelighetsbrister og bli paranoid. Men mesteparten av tiden er jeg faktisk frisk og det er noe jeg prøver å minne meg på når høststormen herjer som verst.

Det er mandag ettermiddag og overskyet, men med litt hint av sol. Jeg har en grå genser med høy hals, som jeg prøver å skjule meg bak. Jeg har destruktive tanker som forteller meg at alle har det bedre uten meg og at jeg ikke mestrer noen ting. Det eneste jeg føler jeg kan bidra med i verden, er å være et halvdødt rådyr i skogen som alle kan forsyne seg av. En slags buffet der jeg gir næring til alle andre. For meg betyr det mye at andre skal ha det bra, selv om det går på bekostning av meg selv.

Jeg har mørke skyer over hodet, og jeg har tatt frem paraplyen før det egentlig regner. Ved å alltid forvente at det verste skal skje, kan jeg naturligvis miste en skogssti eller to som fører til en juvel av et sted. I min verden er det mange kontraster. Når jeg er manisk er jeg svært aktiv, har mange prosjekter, er i godt humør og er sosial. Når jeg er deprimert, er jeg det motsatte. I en depresjon synes jeg det er vanskelig å bli påminnet om hvor fargerik høsten egentlig er, når jeg føler meg så fargeblind.

Jeg har i vår og sommer hatt det svært bra! Men da august kom, visste jeg av erfaring at med høsten kunne en depresjon komme. Engasjert og målrettet gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke bli en målskive for depresjonen denne høsten. Jeg prøvde å ha noe positivt å holde på med og skape rutiner. Allikevel er depresjonen like smygende som en jeger som er på snikjakt. Begge bruker sin list på å komme seg nær byttet.

I likhet med et rådyr – kan jeg være uforutsigbar og da trenger jegeren god kunnskap om byttet sitt. Omtrent hver høst føler jeg meg som et skytemål. Hittil har jeg «bare» blitt streifet av skuddene. Men streifskudd gjør også vondt og kan være vanskelig å helbrede. Når jeg er alvorlig syk, kan jeg tenke at det er bedre å bli truffet i hjertet og dø momentant enn å ha kroppen full av arr og leve i smerte.

Når man bærer på mye vondt, kan man lære mye av høsttrærne; for de viser oss hvor vakkert det er å gi slipp.

Vennlig hilsen

Linda Tetlimo