Etter at kongen i 1636 ga tillatelse til å starte opp igjen kobbergruva på Ytterøya, startet også arbeidet med å bygge et smelteanlegg for kobberet. Dette ble lagt til Ekne og utløpet av elva som kom fra Sønningen. Der var det stabil vassføring og mot sjøen et betydelig fall som egnet seg godt for vasshjul som skulle drive belgene som skaffet nødvendig luft til smeltingen.
Stor motstand mot planlagt hyttefelt
Elva bærer fortsatt navnet Høttelva. Like ved den bygde man så smelteovnene. Platået langs bukta ga plass til trekull-lager- vedlager- røstingsplass der man brant bort svovel i rågodset fra gruva , og lager for kvarts som inngikk i smelteprosessen. Hele bukta inngikk i anlegget som kan ha sett slik ut:
Det har gått vel 200 år siden siste smelting her,men restene er godt synlige:
Dersom det nå skal anlegges småbåthavn i denne bukta, blir jeg som historiker overrasket. Dette er de eneste rester som finnes i kommunen etter en industri som etter mitt syn sjølsagt er et kulturminne med uerstattelig verdi .
Kobberdrifta på Ytterøya/Ekne startet før Røros. Stedet er vanskelig tilgjengelig fra veg, og nødvendige stier vil gå rett inn i dette gamle industristedet. Området burde etter mitt syn i stedet ryddes for noe skog , skiltes og gjøres kjent for allmenheten. Dette er ikke et egnet sted for ei moderne småbåthavn. Man må i alle fall være klar over konsekvensene ved bygging.
Per Anker Johansen