Idrettsforbundet (NIF), MyGame, TV2 og Amedia er i gang med et prosjekt hvor de skal utvikle en plattform hvor barne- og ungdomsidretten strømmes direkte ut til hvem det måtte være. Det er jeg svært skeptisk til. NIF har en visjon om å inkludere inn alle barn og ungdommer – uavhengig av blant annet nivå, etnisitet, religiøsitet, funksjonsevne, seksuell orientering, kroppsfasong og bakgrunnshistorikk.
Når kampene etter planen skal filmes og strømmes digitalt, kommer de til å være tilgjengelig for alle til evig tid. Videoene kommer til å leve et evig liv i datasystemenes digitale spor uten kontroll på hvem som får tilgang på disse overføringene. Hvem har kommet frem til at det er en lur idè?
Når jeg tenker tilbake på min tid som utøver i barne- og ungdomsidretten, er det utelukkende gode minner som dukker opp. Mestring, vennskap og en trygg plass i hverdagen. Heldigvis ble ikke alt filmet og dokumentert. Man levde i nuet uten bekymringer om at tabber, feil eller situasjoner skulle fanges opp av kamera som var hengt opp rundt om på banen.
Personlig har jeg relativt uskyldige grunner til at jeg er fornøyd med at ingenting ble filmet på den tida. Lagkamerater og andre spillere hadde garantert både bedre og mer alvorlige grunner til at de hverken burde eller ville filmes. Sånn er det for utøvere i barne- og ungdomsidretten fortsatt.
Flere hundre barn bor på hemmelige adresser rundt om i Norge. Dette kan være barn som tidligere har blitt frarøvet sitt oppvekstmiljø. Dette kan være barn som ikke har fått lov til å være nettopp det – barn. Disse skal idretten verne om og tilby en trygg arena for mestring og positive opplevelser. Da skal disse barna slippe å oppleve at trenere og ledere må forklare ovenfor resten av foreldrene hvorfor deres kamper ikke kan strømmes.
Omtrent 5 prosent av barn og ungdom forteller at de har blitt mobbet på skolen. Mobil- og nettmobbing er et kjent problem allerede, så hvorfor skal idretten legge til rette for en arena som kan bidra til enda flere muligheter for dette? Filming og direkteoverføringer av barne- og ungdomsidrett kan bidra til digital mobbing, hvor videoklipp med ulike situasjoner i idrettssammenheng enkelt kan spres mellom andre barn og ungdom.
En stor prosentandel av barn og unge vil i løpet av oppveksten oppleve å ha utfordringer knyttet til sin mentale helse. Folkehelseinstituttet (FHI) understreker at det forebyggende og helsefremmende arbeidet for å bedre barn og unges psykiske helse foregår der barn og unge befinner seg, og idretten er i mine øyne en av de viktigste arenaene.
Der skal man ha muligheten for å senke skuldrene, glemme utfordringene ellers i hverdagen og være opptatt av det som skjer her og nå. Da hjelper det lite om man konstant blir observert og kontrollert av oss voksne.
I verste fall kan voksne mennesker uten gode hensikter få tilgang på video- og bildemateriell av barn og unge. Én av 20 barn har opplevd overgrep fra en voksen, og jeg blir oppriktig bekymret av tanken på at hvem som helst kan få tilgang på videoer og bilder av barn i idrettslige situasjoner.
Hvordan kan Idrettsforbundet og de ansvarlige bak strømmingen vite hvem som har gode eller onde hensikter? Det kan både være foreldre, onkler, tanter og besteforeldre av de som allerede deltar i idretten som har onde hensikter. Det er en umulig oppgave å klare og skjerme seg for dette. Terskelen for å sette seg bak dataskjermen, er mye lavere enn å fysisk møte opp på tribunen eller sidelinjen.
I mine øyne jobber Idrettsforbundet imot sin egen visjon. Det er ikke utenkelig at enkelte barn og ungdom velger å slutte med organisert idrett på grunn av denne digitaliseringen. Da legger ikke Idrettsforbundet lengre til rette for en «idrett for alle», men heller en «idrett for noen – så lenge vi tjener mer penger». Nå setter jeg det på spissen, men økonomi må jo være den eneste fornuftige årsaken til at dette planlegges?
Fokuset må være å lage en trygg barneidrett på barnas premisser, ikke en utrygg barneidrett på voksnes premisser. Barna er aktiv i idrett for sin egen skyld, ikke din eller andre voksnes skyld. Jeg forstår at det kan være kjipt å gå glipp av barnas kamper, men barne- og ungdomsidretten tilhører barna og ungdommene – ikke mødrene, fedrene, tantene, onklene eller besteforeldrene.
Interessert i debatt? Les flere innlegg her!
Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe