Sendes klasseforskjellene i arv til neste generasjon?

Ja, jeg spissformulerer. Og «klasseforskjeller» er et begrep jeg egentlig ikke er fortrolig med. Spissformuleringer har en kjerne av sannhet. Så jeg beholder overskrifta.

Nå er det «på han igjen»: Ungdommen kommer heim med brev fra skolen om jobbskygging / arbeidspraksis / hospitering i arbeidslivet. Med brevet følger en klar forventning om at ungdommen (les: heimen) skal finne ut hvor denne hospiteringen skal foregå.

Ungdommen er en sann ungdom: Ivrig, engasjert og idérik i det eine øyeblikket. Skuffet og uengasjert etter første motgang.

Jeg tror at mange foreldre ikke opplever at dette er noe problem. En kjapp telefon til en venn, nabo, kjenning eller søskenbarn. Vips; poden har fått seg praksisplass!

Jeg tror at mange andre foreldre synes at dette er en hodepine. Hvor i all verden skal ungdommen gjøre av seg disse dagene?

Ressursene heime hos de unge er ujamnt fordelt. Noen har foreldre med litt lite overskudd i dagliglivet. Det kan for eksempel skyldes ukependling, sjukdom eller for stort omsorgsansvar. Andre foreldre har ikke så veldig stort nettverk å spille på. Det fins også de foreldrene som rett og slett strever med å finne seg arbeidsplass sjøl.

Flere ganger har ungdommen og jeg «søkt lykken» blant ulike bedrifter for å finne hospiteringsplass. Oppmuntret har vi gått fra steder med hyggelig personale som skulle «snakke med sjefen» som helt sikkert ville gi tilbakemelding. Litt skuffet når vi ikke hørte noe som helst. Det var kjappere respons fra butikkdama som i vår kunne fortelle at «dessverre, i kjeden vår har vi ikke fått oppdaterte retningslinjer etter at pandemien satte en stopper for hospitering».

Jeg har et lite nettverk og noen ganger har vi funnet løsningen der. Etterpå har jeg kjent på en «urettferdig» følelse av å stå i gjeld til vedkommende som «hjalp oss i nøden». Så har jeg tenkt at det som virkelig er urettferdig er at ungdommen sitt første møte med arbeidslivet avhenger av min sosiale kapital.

Også de som i denne sammenhengen er ressurssterke blir gjerne begrenset av foreldrene sin bakgrunn? Er det optimalt at poden først får hospitere på gården til mamma og neste gang er handtlanger for «Onkel Byggmester»?

Hospitering i arbeidslivet kan ha stor betydning for modningsprosessen til ungdommene. Jeg mener det må gå an å organisere dette på en bedre måte. Kan næringsforeningen og kanskje bondelaget utfordres? Hadde det ikke vært bedre om ungdomsskolen i samarbeid med slike fora sørget for at et tilstrekkelig antall praksisplasser «stod klar»? Da kunne disse plassene fordeles på en mer rettferdig måte.

Jeg mener at ungdommene sin første erfaring med arbeidslivet skal være selve arbeidslivet. Ikke avvisninger fra arbeidslivet. Ungdommen vår har nå fått sine første avslag fra arbeidslivet på Innherred. Det gir den samme opplevelsen som opphavet støtt og stadig har kjent på gjennom de siste åtte årene.

En far i Verdal

Innherred kjenner skribentens identitet