La oss starte med Helseplattformen, her var det snakk om en reform som alle var enige om. Vedtaket om å få etablert en velfungerende journalløsning for den enkeltes helse-historikk, ble fattet på høyt politiske nivå. Viktigheten kan illustreres ved at det her knapt ble lagt økonomiske begrensninger? (Koste hva det koste må!)

Hvordan saken forløp videre har jeg ingen kunnskap om, men her må en tro at det ble søkt rådgivning fra det en oppfattet som det fremste av ekspertise og etter en omfattende prosess landet man altså på amerikanske Epic.

Og nå vet vi hvordan dette gikk: Det kan synes for at Epic var en «blindgate» og det avtegner det seg en fiasko av et omfang som er vanskelig å fatte! Det sentrale spørsmålet her må da være hvordan i all verden kan dette ha gått til, i en verden full av såkalt «ekspertise»?!

Svaret på et slikt spørsmål ligger selvfølgelig langt over mitt hode, men en kan jo gjøre seg noen tanker likevel. Det kan da ikke være den minste tvil om at grunnlaget for en helt utmerket løsning finnes der ute, men i dette tilfelle har man åpenbart ikke funnet frem. Det beste en nå kan håpe på er vel at systemet, tross alt, er så fleksibelt at det lar seg justere frem til en fungerende løsning?

Fiaskoen med Helseplattformen er slettes ikke noe engangstilfelle. All erfaringer viser at dess større prosjekt dess større sannsynlighet for at man roter seg bort, det til tross for at en i utgangspunktet var fullstendig enig om både mål og mening. Et annet tydelig mønster er at det oftest er offentlig styrte prosjekter som kommer på vidvanke.

«Erasmus Montanus-professorene»

I en kommentar til en slik sak var det en klok gammel dame som sa at «det var for mye vett og lite forstand»! Ikke lett å definere dette, men det ligger en utfordring i at mulighetene er så mange, hvordan da finne den beste veien? Det er et velkjent fenomen at personer, typisk med høy IQ, kan bli så teoretiske at de resonerer seg bort fra virkeligheten.

Den slags er ikke av ny dato, og selve problematikken her er helt fantastisk beskrevet for intet mindre enn 300 år siden av Ludvig Holberg (1684-1754) i eventyret om «Erasmus Montanus». For min egen del har jeg definert en gruppe som jeg kaller for «Erasmus Montanus-professorene», i den gruppen har jeg, høyst uærbødig må vite, plassert alle professorer i økonomi som ikke evner å skjønne at formueskatten er direkte skadelig for både verdiskaping og motivering. (Har mange kjente navn i den gruppen.)

Helge Ingstad – kollisjonen som avdekket en gedigen tabbe

Og da tenker jeg ikke på sammenstøtet med tankskipet.  Årsaken til selve kollisjonen er det ingen tvil om, den skyldes en kombinasjon av uoppmerksomhet og en solid dose arroganse av bemanningen på broen til Helge Ingstad. (De fikk krystallklar beskjed over VHF’n om at de lå på kollisjonskurs.)

Kollisjonen med TS Sola medførte en stor flenge i siden på fregatten, men det var ikke store skaden under vannlinjen, like fult tok den inn så mye vann at man mistet kontrollen på skipet! Med andre ord: Her har man prestert å bygge en fregatt til mange milliarder uten fungerende seksjonering! (Vanntette skott.) Og hvordan i all verden kunne det være mulig?

Det er ingen tvil om at dersom denne bestillingen, med spesifikasjoner, for eksempel hadde blitt delegert til Kjell Inge Røkke (noen av hans selskaper) er det utenkelig at noe slikt ville skjedd. Det er selvfølgelig like utenkelig at den norske stat noen gang skulle finne på å delegere en slik avgjørelse til en person uten formell utdannelse, det til tross for at Røkke åpenbart besitter fremdragende evner med hensyn til å ta avgjørelser i komplekse saker.

I stedet for å dra nytte av slike egenskaper har vi heller i vår visdom vedtatt et skattesystem viss konsekvens er at Røkke, i ansvar for velferden til egne selskaper, har valgt å flytte utenlands. Var det noen som snakket om at det er viktig med norsk eierskap?!

Kommunikasjon

I store prosjekter ligger det i sakens natur at det må kommuniseres mellom vidt forskjellige fagfelt, dette kan bli spesielt utfordrende dersom den ene parten bare har begrenset innsikt i den andres fagområde. Data- representerer en ny verden og det i seg selv kan by på ekstra utfordringer. For min egen del har jeg opplevd å betale en solid sum penger for utvikling av et skreddersydd fakturaprogram, for deretter å oppdage at firmaet som gjorde jobben allerede hadde en standard løsning som i funksjon var identisk med det som nettopp var utviklet. Enden på visa ble en klar melding til firmaet om at deres evne til å kommunisere sto til stryk, stemningen ble ikke akkurat bedret av at de da kontret med at jeg burde ha spurt. Ingen stor sak dette, men den kan nå være illustrerende relatert til utfordringene knyttet til kommunikasjon.

Den dypere forståelsen

Her må vi ha i mente at det kan være vel og bra å kunne noe, men enda viktigere er det å forstå noe. Nyansen her kan illustreres med et eksempel: Alle som har videregående utdanning kan nok Arkimedesloven (oppdriften i vann), men har de derved forstått loven? Dette kan lett avklares med et litt morsomt tilleggsspørsmål: Du sitter i en kano på et lite tjern og med deg i kanoen har du en vanlig stein. Hva skjer med nivået på vannet i tjernet dersom du kaster steinen overbord?

Den som svarer hurtig og selvsikkert (og selvfølgelig rett) har i tillegg til å kunne loven også forstått loven.

Min personlige erfaring med datafirmaer har ofte vært relatert til regnskap, noe som i utgangspunktet må oppfattes som såre enkelt. Det er nå likevel slik at jeg er i tvil om hvor mange jeg har møtt, med stor innsikt i datasystemer, som virkelig skjønner den fundamentale forskjellen på en balansekonto og en resultatkonto?

Hva er problemet?

Omfanget av fiaskoen med Helseplattformen kan tyde på at en her har brutt en helt fundamental regel: En må ikke søke å finne løsninger før en har blitt helt enig om en klar definisjon av selve problemet. Det betyr at brukerne må være representert i utarbeidelsen av de praktiske løsningene fra første stund.

Relevant kompetanse

I praksis kan det være en tilnærmet umulig oppgave å finne den beste ekspertisen for å løse komplekse saker, men en kan jo tenke seg at en gruppe med bred kompetanse har lettere for å finne frem til en brukbar løsning.

I den pågående debatten om Helseplattformen er det mange med klare meninger, jeg har spesielt merket meg Roald Bergstrøm som synes å ha bred innsikt i temaet.

 Ut i fra dette kan en jo tenke seg at det skulle ha vært en stor fordel om Bergstrøm hadde sluppet til fra begynnelsen av prosjektet, i stedet for at hans kunnskaper benyttes til analyse i etterkant.

Vett og forstand

Til syvende og sist kommer det ned til hvordan vettet benyttes, en problemstilling som menneskeheten synes å ha fundert over i alle tider. Minner i så måte om Håvamål, visdomsdikt (gudedikt) nedskrevet på Island på 1200-tallet.

Døme: «Betre byrdi du ber’kje i bakken enn mannavit  mykje».

Et annet ord av nyere dato er «Bondevett», et begrep som det også er skrevet bøker om.

For min egen del representerer «Bondevettet» det praktiske vettet kontra det mere teoretiske vettet til «Erasmus Montanus».

Epilog                                                          

Om noe av det som her er skrevet er relevant tnår det gjelder utviklingen av Helseplattformen er selvfølgelig umulig for meg å vite, men det er nok mange med meg som gjerne skulle sett en utredning som kunne gitt svar på akkurat det spørsmålet.

Inntil noe slikt foreligger, satser jeg på visdommen til den gamle damen:

Fiaskoen med Helseplattformen kan best forklares ut i fra denne ene lille setningen:

 «For mye vett og lite forstand!»

Sigvard K. Gilstad