I det øyeblikket du fatter en mistanke om at en av dine nærmeste begynner å bli glemsk, som i demens, eller det som verre er, starter en lang reise hvor man i mange år reiser alene sammen med den det gjelder.

Det er en av de vanskeligste reisene man begir seg ut på, vil jeg tro. Med mange utfordringer, sinne, sorg og frustrasjoner. Du antyder at noen av dine nærmeste er på vei mot en tilstand de slettes ikke er i, mener de selv. Det blir mange år med hendelser og valg som slettes ikke er helt greit, men som det er vanskelig å konfrontere din nære med.

Etter i verste fall mange år får du din partner, ektefelle, bror eller søster til en nevrolog, og får en diagnose som fastsetter hva det er. Så kommer neste fase, hvor man vil ha sin nærmeste sammen med seg. I den fasen kan man få hjelp fra samfunnet gjennom avlastning og lignende tiltak. Så blir realitetene klarere og klarere, og man innser til slutt at man kan ikke leve livet med sin nærmeste som man helst vil. Det er vanskelig å delta i noen pressgruppe da.

Når jeg da leser innlegget til Astri Vikan i Innherred 8. mai, så blir jeg også «ferbainna». For hvor lenge skal denne selvoppnevnte eldregeneralen stå på barrikadene og spre fryktens budskap blant kommunens innbyggere?

Æ kaille det sauter, hverken mer eller mindre. Jeg spør meg selv, kan egentlig samfunnet ta over denne utfordringen fra de pårørende. NEI. Det er jo familien som har den daglige kontakten med hverandre, ingen andre har det. I hvert fall ikke når man har blitt pensjonist og man lever litt mer tilbaketrukket. Mange av de som frekventerer i avisene med negative fortegn synes å være fraværende i enkelte sammenkomster hvor det informeres og kunnskap formidles. Det virker som de negative velger å holde en armlengdes avstand til det aller meste og har som oppgave å skape en ubegrunnet frykt hos de eldre. Ved at de deltar kun på noe, så er det helt åpenbart at de ikke får med seg den jobben som gjøres i kommunen for de eldre.

Når en av dine nærmeste får utfordringer på oppløpssiden i livet, så er det vanskelig å ta til motmæle mot alt dette. For i respekt for din far eller mor som er syk, er det vanskelig å bruke de som eksempler i respekt for de mennesker de engang var. Og det er eksempelvis demens (det eneste nesten som jeg er enig med Vikan i) verdens verste sykdom.

Men, en ting er sikkert. Det gjøres en fantastisk jobb hver eneste dag i kommunen vår. Både på institusjoner, i hjemmesykepleien og i hjemmehjelpen. Dedikerte mennesker som jobber hardt hver eneste dag, helg som uke, ferie og høytid, for at de som trenger det skal ha det bra.

Nei, godtfolk, vi må heller framsnakke det som gjøres her i kommunen. Respektere de som legger sin sjel i det daglige her. Gjøre det attraktivt å søke jobb innen omsorgsyrkene, slik at vi styrker, i stedet for at folk i verste fall går lei. At vi får bygd opp kompetanse i faget geriatri, at ungdom vil utdanne seg.

Av de mange eldre mennesker jeg treffer daglig på min vei virker det som om at de fleste opplever sin dag som god og trygg. Men, det er også mange mennesker som er ensomme. Noen føler utrygghet. Men jeg vet også at det arbeides kontinuerlig med å nå frem til de.

Geir Singstad

Ap-politiker og pårørende