Torsdag 24. november deltok jeg med flere venner og bekjente i en enorm aksjon i Vuku. I det kalde og sure november-mørket møtte rundt 300 personer opp i alle aldre foran Coop Prix Vuku. Ved parkeringen delte saniteten ut fakler, og etter å ha tent dem i sterk østavind begynte marsjen mot «østerled», nærmere bestemt mot Vuku bo og helsetun.
Parolen var klar: Nei til nedlegging av Vuku bo- og helsetun, og nei til sentralisering av hjemmetjenesten i Vuku. Til tross for den gemyttlige tonen og de jordnære spøkene og det gode humøret Vukubyggen er kjent for, var temaet alvorlig nok. Kommunedirektørens forslag om å legge ned hjemmetjenesten og bo og helsetunet mobiliserer. «Jeg har aldri deltatt på en demonstrasjon eller markering før i hele mitt liv før, men nå går jeg med fakkel» sa en dame i toget som gikk ved siden av meg.
Vel fremme ledet Gunn Berg en appell og dro historien for demonstrantene om hvordan frivilligheten skapte Vuku bo og helsetun. Inspirerende nok i seg selv. Deretter ble det en rørende appell ved Tone Haugan og et reflekterende dikt av Sissel Hermann. Honnør for de som satte i gang fakkeltoget, og honnør for de som brenner for lokalsamfunnet sitt.
Engasjementet har sin grobunn i at det berører tryggheten for de vi er glade i. Det går på sikkerheten for de vi er glade i. Det går utover forutsigbarheten for de ansatte i Vuku, fag-miljøet men kanskje verst: tryggheten for brukerne, beboerne i dalførene. Det smerter oss å vite at våre nære sitter i sine hjem med angst for hva som skal skje med tilbudene sine, og om hvor lang tid det skal ta før hjelpen kommer – eller ikke. I enkelte tilfeller kan sekunder være et skille mellom liv og død. Stikkordet er nærhet.
Å avvikle Vuku bo og helsetun og å sentralisere hjemmetjenesten i Vuku vil ikke gi noen besparinger. Det vil heller ikke skape nye sengeplasser på Verdal bo og behandlingssenter. De plassene vil være oppfylte av de som skal dit. Å kjøre ut fra Verdal sentrum på veg mot Sul og Vera en glatt og kald februardag med høye drivstoffpriser kan umulig skape innsparinger. Vinninga vil gå opp i spinninga. Lokasjonen av Vuku bo og helsetun i seg selv har flere fordeler. Når Covid-19 herjet som verst kunne de ansatte ved Vuku bo og helsetun drive som smittesporingsteam i kommunen når smitten var som verst i sentrum.
Det fantes gårder oppgjennom dalførene som også ikkeble rammet av svartedauden. Vi kan lære av historien. Plasseringen kan også være gunstig i en krisesituasjon, flom, ras etc. Vuku er på mange vis grendene siste Skanse. Vukusamfunnet er et lokalsamfunn i sterk vekst. Frivilligheten blomstrer. Vukutrappa med sine løyper er et eksempel. Vukuhallen et annet. Idrettslaget er i full vigør. Næringslivet blomstrer, og det er bygget leiligheter som aldri før. En utvikling uten sidestykke. Kommunen har også over tid investert tungt og tilrettelagt i Vuku. Skal svaret til Verdal kommune da være å legge ned et av de eneste kommunale tilbudene som finnes i Vuku basert på antatte stordriftsfordeler?
Verdal kommune har et desentralisert befolkningsmønster, mange bor også i dalstrøkene, og Vuku springer ut i alle som et hjerte. Det er viktig å ha tjenester desentralisert og nært folk, og for min del er dette særs viktig på helse og omsorgssektoren. På skolesiden er det andre faktorer som spiller inn.
Det blir færre elever i Verdalsskolen, elevtallene går konstant ned, samtidig som det blir flere eldre. Vi må derfor i fremtiden tilpasse strukturene og drift i forhold til behovene vi faktisk har. Og et av de er flere helse og omsorgsplasser og en styrking av hjemmetjenesten. Da er ikke svaret å legge ned Vuku bo og helsetun eller å sentralisere hjemmetjenesten i Vuku.
Svaret ligger kanskje heller i å styrke, renovere, aktivt satse på eller å ha en visjon for helsetjenestene i Vuku.