At Mímir Kristjánsson stiller spørsmål og skaper debatt, er akkurat det vi trenger. Når ble Norge samlet til ett rike? Var det med Harald Hårfagre eller Olav Haraldsson? Dette er spørsmål som Mímír Kristjánsson fra partiet Rødt løfter frem. Spørsmålene tematiserer nasjonaljubileet i 2030 og hva vi skal feire da.

Finnes det et tidspunkt for rikssamlingen? Norge ble ikke samlet til ett rike etter slaget ved Hafrsfjord i 872, slik Kristjansson hevder, men at det var et steg mot rikssamling, kan vi si. Olav Tryggvasson (960-1000) kom til Moster i 995 og bygde kirke, og i 1024 ble kristenretten vedtatt på Moster av Olav Haraldsson. Dette var nok enda viktigere.

Samtidig ble kristendommen - som var kongens tro – Norges offisielle   religion i 1024. Olav Haraldsson døde deretter i slaget på Stiklestad i 1030, og i 1031 ble den avdøde kong Olav helgenkåret som «Norges evige konge». Som en følge av slaget på Stiklestad og helgenkåringen i Nidaros blir Norge innlemmet i den romersk katolske kirke, Europas eneste kulturelle og politiske fellesorganisasjon. Men ikke en gang dette skapte en ferdig rikssamling, om vi mener én konge over ett folk og én religion. Alle nevnte punkt er steg på veien mot rikssamling.

Når kristendommen skaper et kultskifte (dåp og høytider istedenfor bloting), et etisk skifte (menneskeverd istedenfor det lagdelte samfunnet) og et trosskifte (Jesus Kristus istedenfor Tor og Odin), er dette sammensatte prosesser som skjer over en lang periode i møter mellom norrøn religion og kristendom, mellom vanlige folk og de som styrer, både før og etter slaget i Hafrsfjord 872, og slaget på Stiklestad i 1030.

I 1872 reiste Stortinget Haraldsstøtten i Haugesund for å markere at det var 1000 år siden rikssamlingen. Nasjonaljubileet i 2030 skal feire at Norge har bestått som rike i 1000 år. Men rikssamlingen var altså ikke avsluttet verken i 872 eller 1030 – fordi den er en prosess, ikke et årstall.

Vestlendinger trenger ikke være bekymret for å miste Harald Hårfagre som Norges første konge, og trøndere trenger ikke å være redde for å miste Olav Haraldsson som den viktigste skikkelsen for kristningen av Norge – som fikk stor betydning for rikssamlingen. Begge hendelsene står som viktige hendelser på veien mot rikssamling.

Så når vi går mot nasjonaljubileet i 2030 og skal feire at Norge har bestått som rike i 1000 år, er dette verken helt presist eller helt misvisende. Ett årstall for rikssamling i denne perioden finnes ikke. Det man imidlertid satser på i nasjonaljubileet 2030 sin verdiplattform, er å se på hva som har preget Norge siden 1030, hvilke verdier som preger samfunnet nå, og hvilke verdier etter 2030 vi ønsker å ta vare på. Dette er riktig og viktig.

Jeg mener samtidig at nasjonaljubileet for 2030 bør ha større fokus på kristendommens betydning for utviklingen av samfunnet fra norrøn til kristen tid. I plattformen for jubileet er berøringsangsten for å gjøre jubileet for «kristent» påtagende, slik Kristjánsson viser.

Hvert år frem mot 2030 har et tema i Nasjonaljubileets 10-års plan, men ordet kristendom eller kristendommens betydning er ikke nevnt i noen av temaene. Her mangler det altså noe. Hva var det kristendommen kom med, som ble viktig for rikssamlingen? Hva var det med kristendommen som endret samfunnet nokså radikalt? Hva betød tro i folks liv?

Dette er folkeopplysning før 2030, og bør adresseres. Den norske kirke har et selvstendig ansvar for å rette søkelys på dette, og det skal vi, men da håper vi å dra i samme retning som den statlige finansierte satsingen på nasjonaljubileet i 2030. Også denne har et særlig ansvar for å rette søkelys på kristendommens rolle, selvfølgelig ikke for å dyrke et gammelt samfunn med verdier gått ut på dato, men for å øke kunnskapen om kristendommens rolle i rikssamlingen og hva det betyr i dag. Det er det fortsatt gode muligheter til.

At Mímir Kristjánsson stilller spørsmål om jubileet, skaper bevissthet og debatt rundt hva vi feirer og hvorfor vi feirer noe i 2030.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe