Skolehjem- og spesialskolehistorien er et av Norges mørkeste kapitler. Historien forteller om tilfeldigheter i plasseringen av barn og utenforskap for de som ble sendt på skolehjem eller spesialskole. Barnas opplevelser ble ikke lagt merke til i offentligheten og for mange ble livet preget av traumer i ettertid.

I 2004 avdekket utredningen «Barnehjem og spesialskoler under lupen» omsorgssvikt og overgrep i barnevernsinstitusjoner over hele landet. Noen år senere ble rapporten «Omsorg og overgrep» offentliggjort av Trondheim kommune. Rapporten gransket barnehjem, skolehjem og fosterhjem benyttet av kommunen fra 1930-årene til 1980-årene. Begge granskingene viser at skolehjemmene i den tidligste fasen stort sett fikk fortsette i det sporet oppdragelsesanstaltene hadde trukket opp gjennom andre halvdel av 1800-tallet. De innholdsmessige endringene var minimale, og staten grep nødig inn overfor den enkelte institusjon. Hverdagen forble den samme for elevene, og de visste aldri hvor lenge oppholdet ville vare. Ved å løfte de forsømte barna ut av rettsapparatet og inn i et system av omsorg og oppdragelse skulle vergerådsreformen virke humaniserende. Samtidig resulterte den i en spesiell rettssituasjon. Skolehjemsbarna ble tatt ut av familien og plassert i en lukket institusjon, uten dom og uten noen definert tidsramme. For mange av barna varte oppholdet over flere år. En 10-åring fra Finnmark ble sendt til skolehjemmet i 1910 og oppholdet varte i syv år, han reiste aldri tilbake til familien.

For de to trøndelagsinstitusjonene Falstads opdragelsesanstalt og Falstad skolehjem viser undersøkelsene av vergerådsarbeidet i elevenes hjemstedskommuner hvordan vergerådssystemet fungerte, og hvilke faktorer som var avgjørende for beslutningen om plassering av den enkelte elev på oppdragelsesanstalt eller skolehjem. Disse faktorene var som regel det man betraktet som dårlig oppførsel, som tyveri, usedelighet, drikking eller vanskelige forhold hjemme. Disiplineringen av elevene var innrettet mot å gjøre dem til det som bestyreren karakteriserte som «gagnlige borgere». I krigsårene ble mange av de sårbare barna i skolehjemmene et lett bytte for tyske okkupanter og flere lot seg verve til tjeneste som frontkjempere, fangevoktere eller annen tjeneste. Elever ble også plassert i Falstad fangeleir som straff for tyveri eller flukt til Sverige. Bestyreren av skolehjemmet mente at dette var nødvendig for å få skikk på elevene og dermed var det fangeleirens kommandanter, som i ettertid ble omtalt som «Herskapet fra helvete», som skulle ta seg av disiplineringen.

Etter krigen medførte en nedgang i behovet for skolehjemsplasser og et økt behov for offentlige spesialinstitusjoner i omsorgen av «evneveike» barn og Ekne offentlige skole og Ekne videregående skole erstattet skolehjemmet. Krigsbarna ble fremstilt som en egen kategori problembarn, og de barnevernsfaglige løsningsforslagene som ble presentert, var mange. De unngikk å bli deportert fra landet, men behandlingen krigsbarna fikk, viser en nådeløs behandling av uskyldige barn, der samtidens vitenskapelige, faglige og politiske ideer var påvirket av hatet mot den tidligere tyske okkupasjonsmakten. Kategorisering av krigsbarna som «åndssvake» legitimerte en plassering av barna på skoler for «evneveike», og med dette ble det også bevilget penger til en utbygging av åndssvakeomsorgen i privat og offentlig regi kort tid etter krigen. Krigsbarn som har fortalt om sine opplevelser på barnehjem eller spesialskole, har i hovedsak fortalt om en barndom preget av mishandling og mangel på egen identitet. På samme tid har også institusjonene for noen betydd noe positivt i form av et tilfluktssted fra samfunnets fordømmende holdninger overfor krigsbarna. For krigsbarna var veien ofte kort til institusjoner som spesialskoler hvis de først endte opp på barnehjem. Myndighetenes syn og utviklingen av velferdsstaten hvor krigsbarna ble plassert nederst blant kategorien barn med behov for hjelp, skapte for mange en svært vanskelig barndom hvor det offentlige hjelpeapparatet sviktet. For disse har tilværelsen vært preget av skam og et ønske om å skjule sin bakgrunn. Vanskelighetene har også blitt forsterket for denne gruppen på grunn av kravet om dokumentasjon på eventuell feilplassering eller mangel på skolegang. Dette har vært vanskelig å dokumentere i de tilfellene der arkivene har vært mangelfulle og man kun har en dåpsattest og ingen faglig begrunnelse på hvorfor de ble sendt på spesialskole for «evneveike».

På 1990-tallet ble det et økende søkelys på erstatning og oppreisning for de tidligere spesialskoleelevene over hele landet. Saker som ble sendt til staten om billighetserstatning, viser at søkerne hadde lange opphold bak seg på spesialskole. Etter 2005 ble det mulig å søke billighetserstatning av staten for både tidligere spesialskoleelever og krigsbarn, men mange av krigsbarna følte seg avspist med kun 20 000 kroner for ødelagt barndom og skolegang. En billighetserstatning ble sett på som en dyp beklagelse fra det offentlige til dem som hadde vært utsatt for urett. Det har ofte ikke vært pengene som har vært det viktigste, men heller det å bli trodd og at samfunnet erkjente ansvar for den uretten som hadde blitt begått mot spesialskoleelever. Det samme gjaldt også krigsbarna og deres kamp om billighetserstatning fra staten. Flere kjemper fremdeles om å bli trodd og andre har brukt hele livet på å glemme.

Soleim er forfatter av boka «Sin egen lykkes smed. Falstad skolehjem og Ekne spesialskoler 1895-1992», utgitt på Orkana forlag i år.