For tiden lades det også opp til tusenårsjubileet for Olav den helliges død ved slaget på Stiklestad i 1030. Fortellingen om Olav handler om kristning og nasjonsbygging. Å si noe annet vil være en tilsnikelse. Hvordan blir det da å jubilere i 2030 når samfunnet er sekularisert og det ikke lenger er nasjon, men multikultur og globalisering som er styringsideal?

Selv reflekterte jeg over dette i varm sommervind på Sicilias nordkyst, et område med levende religiøse tradisjoner. For to uker siden ble festen for Santa Rosalia i Palermo feiret. Hun er skytshelgen for byen, og om kvelden 14. juli gikk tusenvis av mennesker i opptog gjennom de pyntede gatene, ledet an av en gigantisk flåte med Rosalias statue, musikere og artister. De gikk fra katedralen og ned til havnen hvor fyrverkeri eksploderte i den mørke natten. Flåten er spektakulær og ny hvert år, og det sies at den på 1600-tallet ble dratt av elefanter.

foto
Slik 2030-jubileet blir rigget nå, så kan man egentlig spørre hva som er hensikten med å kalle det jubileum. Det er snarere en statlig initiert feiring av egne politisk vedtatte verdier, oppsummert i mangfold, uenighetsfellesskap og FN's bærekraftsmål. Foto: Joakim S. Enger / Joakim S. Enger

Legenden forteller at Rosalia reddet folket fra pest i 1625, etter at levningene hennes ble funnet på mirakuløst vis og båret rundt i byen. Selv døde hun nesten 500 år tidligere, i 1166. Hun ble funnet igjen i en grotte i Palermos omegn, et sted som i dag er et viktig pilegrimsmål. Da den tyske dikteren Goethe besøkte grotten i 1787, mente han at denne passet bedre til helgenens ydmykhet enn den overdådige feiringen nede i byen. Det får så være. Festen er en herlig blanding av religion og folklore. Gjennom en konkret fortelling fletter den byen og folket sammen med den kristne forestillingen om livets seier over døden.

Også her på berget hadde vi folkelige helgenfester en gang, ikke minst olsokfeiringen i Nidaros hvor Olavs gravkirke var valfartsmål gjennom hele middelalderen. Historien som her ble feiret, var Olavs død på Stiklestad i 1030 - ikke fordi kongen døde, det var nokså vanlig, men fordi han etter sin død viste seg som en helgen og samlet Norge gjennom kristentroen.

Poenget mitt er at den kristne tradisjonens fester - både slik vi finner dem lokalt sørover i Europa, og slik vi kjenner dem fra vår egen jule- og påskefeiring, er feiring av fortellinger, ikke av verdier eller idealer. Det som skjer i et post-kristent Norge derimot, når nasjonalhelgenen, Olav den hellige, skal restitueres, er at fortellingen skrives om til abstrakte samtidsverdier.

Dette er ikke noe nytt. Allerede ved reformasjonen satte myndighetene en stopper for valfarten til Olavs gravkirke. Og kanskje kan vi - i det lange perspektivet - si at konkrete tradisjoner og fortellinger ble erstattet av begreper om tro, nåde og rettferdiggjørelse.

På tross av reformasjonens brudd med tradisjonen for fem hundre år siden, ble feiringen av Olsok smått om senn rehabilitert. Ved jubileet i 1930 var det statskirketradisjonen som ble sett som uttrykk for det nasjonale fellesskapet, og kongen og kirken sto sentralt i feiringen. Den katolske helgenkongen var imidlertid problematisk i en protestantisk kultur. I 2030 er det ikke det katolske, men det kristne, som blir problematisk i et samfunn som sekulariseres i rekordfart. Hvilke verdier og begreper er det da som løftes frem?

Dilemmaet uttrykkes klart i visjonen for 2030-jubileet. Her er det ikke fortellingen om Olav og kristentroen som løftes frem, men mangfoldet av fortellinger om Norge. Omskrivningen er snedig, for «like lite som det finnes én historie om Olav, finnes det én historie om Norge». Målet er opplagt: å vise at «Norge alltid har vært mangfoldig, i utvikling og i tett kontakt med resten av verden». Spørsmålet som skal drøftes, er forutsigbart: hva bygger det norske fellesskapet egentlig på, og hva skal det bygge på videre? Hvordan skape et livskraftig demokrati i en stadig mer polarisert verden? Og, så - selvsagt, med fokus på sosial bærekraft, skal jubileet bidra til å nå FN's bærekraftsmål.

Etter å ha lest visjonen, oppsummert i fem stikkord: fellesskap, verdier, identitet, arv og fornyelse, så lurer jeg på hvor den egentlig ble av - ikke konstruksjonen «olavsarven», men fortellingen om Olav og kristentroen. I reklamevideoen for jubileet er det så man hopper i stolen og blir forlegen når den lokale representanten fra Hundtorp nevner «kristningen av Norge». Det er som en glipp at det i det hele tatt nevnes. Slik 2030-jubileet blir rigget nå, så kan man egentlig spørre hva som er hensikten med å kalle det jubileum. Det er snarere en statlig initiert feiring av egne politisk vedtatte verdier, oppsummert i mangfold, uenighetsfellesskap og FN's bærekraftsmål.

I lys av den kristne tradisjonens årtusenlange erfaring med feiring og jubilering, er det fortellingen som gir en fest dens innhold. Her er imidlertid fortellingen tatt ut og erstattet med abstrakte verdier. Hva verdiene betyr, er noe som til enhver tid defineres og vedtas politisk.

Denne artikkelen sto først på trykk i Vårt Land.