Jeg og mine to gutter på 4 og 6 år skulle ta toget fra Verdal til Levanger. Det begynte å regne så smått, så vi stilte oss under tak på Verdal togstasjon imens vi ventet på toget.
En ukjent dame kom å stilte seg sammen med oss under taket. Jeg ba guttene mine om å ta på seg jakkene sine, noe de ikke ville gjøre. Dama sa «at det skull hu jørrå, det e det lurt å jørrå når det regne sånn.» Guttene tok på seg jakkene. Vi småsnakket litt, hun fortalte at hun skulle til Trondheim og «dåkk ska vel på martna på Levanger» sa dama. Og det skulle vi.
Hun virket veldig opptatt av barna, og tok etterhvert frem lommeboka si. «Æ må spør mamma først da, men kan æ få lov t å gi dåkk nå martnaspeng?» Dama tok frem penger fra lommeboka si og sa at mamma skulle passe på dem til vi kom frem. Jeg og guttene takket for pengene, og jeg sa at det ikke var nødvendig, og at det var alt for mye. Dama sa: «Æ har itj nå barnebarn sjøl æ sjø».
Det tror jeg er det snilleste jeg har opplevd, for en fin dame. Jeg tenkte i ettertid at slik bør vil alle være, om det er penger eller ei, gi litt mer enn du tar. Og slik bør vi oppdra barna våre for å forme gode, varme, empatiske mennesker. «En må vårrå litte raus», som min mamma sier.
At det finnes slike folk som deg, er bare helt fantastisk rørende. Jeg føler ikke jeg fikk takket deg ordentlig, men tusen takk for din raushet og godhet, det kommer jeg aldri til å glemme.
Torbjørg Buran