Redaktør Leirset hevder i lederartikkelen 23/9 at flertallspartiene i Levanger har en «uryddig» møtekultur. Det er jeg ikke enig i, og det er beklagelig at Leirset med en slik overskrift gir inntrykk av at det gjøres noe galt. Hvilket også for så vidt treffer andre partier, siden det ikke bare er flertallspartiene som har fellesmøter.

Samtidig er det fint at temaet møteoffentlighet tas opp, for jeg ønsker meg virkelig muligheten til å ha felles ikke-offentlige gruppe-/arbeidsmøter med alle partiene i kommunestyret. For eksempel med gruppelederne samlet. Det har jeg i henhold til kommuneloven ikke anledning til.

På Stortinget er lukkede komitemøter lovlig – der diskuterer politikerne på tvers av alle partier uten presse til stede. I kommunene er reglene rundt offentlighet langt strengere.

Men også lokalpolitikere har behov for å lufte tanker og komme med spørsmål uten at det blir førstesideoppslag i avisa. Derfor møtes politikere fra noen av partiene til felles møter i forkant av de politiske møtene. For eksempel er det vanlig praksis å ha felles møte mellom flertallets representanter i forkant av formannskapsmøtene. I forrige periode hadde flertallspartiene Ap, Sp og Krf slike møter. I denne perioden har Sp, H, Krf og Frp møter sammen, og Ap og SV har felles møter. Hvis vi kunne hatt slike gruppe-/arbeidsmøter med alle partiene samlet i forkant, ville antagelig diskusjonene i de politiske møtene blitt rundere og uten så skarpe partipolitiske uttalelser. Andelen omforente vedtak ville nok økt, og flere representanter ville opplevd at deres innspill og syn på saker oftere ga seg utslag i praktisk politikk.

Derfor er jeg sterkt i tvil om de strenge reglene om møteoffentlighet egentlig styrker demokratiet.

For det er naivt å tro at de samme diskusjoner som er i de lukkede (helt lovlige) arbeids-/gruppemøtene i et parti eller i en gruppe av partier, i stedet kunne vært tatt i de politiske møtene der journalister er til stede. Med media til stede vil politikerne i større grad være bundet til partipolitikk. Det kan også begrense lysten til å stille («dumme») spørsmål. Og har man først hevdet sitt syn på en sak offentlig, blir det vanskeligere å endre mening senere. Man blir låst i argumentasjonen.

Når alle partiene, når de er samlet, ikke får lov til å diskutere saker uten presse til stede, blir det vanskeligere å bygge opp god tillit på tvers. I noen tilfeller tas det kontakt med andre gruppeledere for å sondere rundt den kommende behandlingen av en sak, men som oftest forbereder man seg internt i partiene eller innad i grupperingene. Etter en slik fri dialog hvor man får luftet spørsmål og synspunkter, er det naturlig at man ender opp med felles forståelse i mange saker. (Dette kan nok også komme av at samarbeidspartier til en viss grad har felles syn på grunnleggende spørsmål.)

Uansett vil representantene vanligvis vente til saken behandles i det politiske møtet før de tar en endelig beslutning. Det er viktig at debatten blir tatt i de offentlige møtene i kommunestyret og utvalg, der synspunkter og innspill fra alle partier belyser saken. Terskelen er også lav for å gjennomføre gruppemøter underveis i de politiske møtene for å vurdere nye opplysninger og argumenter. Slike gruppemøter oppleves nødvendige for alle partier med jevne mellomrom. Også dette viser for så vidt politikernes behov for dialog uten offentlighet, for å oppnå en best mulig og gjerne omforent løsning.

Espen Leirset, - statsviter, journalist, forsker og (før han fikk redaktørjobben) aktiv lokalpolitiker for Ap - har både teoretisk og praktisk innsikt i spørsmålene rundt reglene om møteoffentlighet. Han har skrevet flere interessante artikler, i tillegg til en doktorgrad, om emnet.

Jeg har med interesse lest artikkelen «Mistankens hermeneutikk om lukkede politiske møter? En kritisk analyse av mediedekningen av møteoffentlighetsprinsippet i norsk kommunalpolitikk» som ble publisert i Norsk Medietidsskrift i 2020.

Slik jeg leser artikkelen gir Leirset uttrykk for en forståelse for lokalpolitikernes behov for å diskutere på tvers av partier uten presse til stede. Det er jeg glad for. Og jeg håper den forståelsen også avspeiles i rollen som avisredaktør, ved at gruppemøtene ikke mistenkeliggjøres som noe annet enn det de er; en mulighet for lokalpolitikere til å ha fri dialog med andre politikere, med mål om å skaffe seg et best mulig grunnlag før behandlingen av en sak.

Leirset avslutter artikkelen sin med blant annet å angi et «..behov for en faglig debatt om hvordan møteoffentlighetsprinsippet fungerer i norsk lokalpolitikk.» Og at «Senere studier bør granske videre om norske lokalpolitikere har gode nok arbeidsbetingelser i form av tverrpolitiske arenaer.»

Jeg støtter dette, og håper at redaktøren løfter temaet videre i pressefaglige organer. Så tar jeg selv gjerne opp med sentrale politikere i eget parti at en lovendring bør tillate at man har arbeidsmøter, som for eksempel gruppeledermøter, på tvers av alle partiene i kommunestyret.

Anita Ravlo Sand, ordfører (Sp)