I filmen Love Actually får vi høre at «Love is all around» – dette kan også sies om kulturarv. For det vi ikke snakker så mye om er at arv – og spesielt kulturarv – er rundt oss hver eneste dag, hvert eneste sekund. Det er en del av hvem vi er som individer, valgene vi tar og hvem vi er som samfunn.

Derfor er det så viktig å tørre å fremsnakke såkalte «tabu»-belagte temaer i dagens samfunn – temaer som vi må tørre å få frem i lyset. For at endringer i holdninger skal kunne skje, må vi kunne ha en åpen dialog og et trygt læringsmiljø. Og det er her kulturarv og det tabu kommer inn i bildet.

Arv – eller kulturarv – har så mange ulike definisjoner, men det som ligger i bunnen er tolkning. Det de fleste av oss forbinder med kulturarv og kulturminner er nok runesteiner, vikingtid, stavkirker, gamle bygg, «kjedelige» museum som stiller ut ting som vi ikke aner hva er eller har noe interesse av å vite mer om. Og derfor er det nok ikke rart at definisjonen museum dør ut – eller har en negativ betydning i dagens samfunn. Men arv er rundt oss.

Arv er tradisjonene vi har med oss fra barnsben av. Arv er holdningene vi har, for de er basert på kunnskap og holdninger fra miljøene rundt oss. Arv er lukten av hjemmelaget surkål på julaften, laget i bestefars kasserolle som er nedarvet, og laget med bestefars metode.

Arv er videreføring av folkedans på det lokale samfunnshuset, startet fra barnsben av og lært bort av frivillige med lidenskap for folkedans. Arv er å ta vare på strikkemetoder som er satt på rødliste fordi det er for få som har lært seg denne metoden og ikke har hatt mulighet til å videreføre den. Arv er vår kunnskap om oss selv som individer, men også som samfunn. Arv er alt.

Derfor er det fantastisk å se at Stiklestad nasjonale kultursenter (SNK) har tatt steget og endret navn til Museene Arven – et navn og en ambisjon som er mer inkluderende og åpner opp for mer forskning og tolkning.

Utstillingen Rosa Trekant på Stiklestad sommeren 2022 er også formidling av arv. Den 6 meter høye rosa trekanten utstilt på Olavshaugen er et mektig symbol med en mørk historie, og er fortsatt viktig i dagens samfunn i formidlingen av skeiv historie og kulturarv. Dette er kanskje noe mange ikke tenker over, men det formidler kunnskap om identitet, samfunnsrelasjoner og -normer – både i fortid og i nåtid.

Samfunnet har lenge fokusert på materiell kulturarv, men nå er tiden inne for å fokusere mer på den immaterielle kulturarven. Vi har et ansvar til å forme fremtiden slik vi ønsker å ha den. Hvem er vi? Hva gjør oss til de vi er? Hva skulle vi ønske vi hadde visst tidligere? Hva er det som engasjerer oss? Hvilke tradisjoner fører vi med oss? Hva vil vi endre i samfunnet? Og hvordan kan vi endre det?

Vi som samfunn og som individer må tørre å ta steget videre og framsnakke det som blir sett på som «tabu» kulturarv – samfunnsbelagte temaer som er med å forme oss som mennesker.

Det er dette som er arv – arven etter oss.