Ulikhetene i penger og makt har blitt formidable og preger samfunnet i økende grad. De sosiale helseforskjellene er store og økende. Står vi ved et historisk veiskille? Er det mulig å snu utviklingen – og berge velferdsstaten Norge?

Det har blitt tydeligere for mange, at vi har økende fattigdomsproblemer. Denne oppmerksomheten er et politisk vindu som kan åpnes hvis noen ønsker å løse utfordringene. Et økende antall nordmenn har betalingsproblemer og gjeld. I storbyene vokser køene ved suppestasjonene og der det deles ut gratis mat. Tiggere har blitt en del av bybildet. Veldedigheten blomstrer. For de som engasjerer seg i dette arbeidet gir det mening. De frivillige organisasjonene bygges opp og blir en del av infrastrukturen. Initiativene hylles, med rette. De hjelper mennesker i nød. Men spørsmålet er om dette på sikt bidrar til et mer rettferdig samfunn og reduksjon av fattigdomsproblemene, eller om dette blir en sementering av elendigheten, en sovepute for politikerne og en del av samfunnsstrukturen flertallet lett kan leve med.

Thomas Piketty og andre fremtredende økonomer har ropt et varsko om økende konsentrasjon av formuer og makt på få hender. Den verdenskjente historikeren Yuval Harari har beskrevet hvordan en superoverklasse etter hvert behandler vanlige folk som kveg. De verdenskjente folkehelseforskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett har vist hvordan store økonomiske forskjeller skaper sosiale og helsemessige problemer i hele samfunnet, og hvorfor en jevnere fordeling er et gode for alle. Den situasjonen USA nå står i, med en splittet befolkning, fallende levealder, forvitring av sosial kapital og store antidemokratiske bevegelser, viser med tydelighet hvor det kan bærer hvis utviklingen her hjemme fortsetter. Vi ser at oligarker og autokrater tar makten i flere land, fordi de har økonomiske ressurser til det.

Når Regjeringen nå prøver å ta grep med tanke på økonomisk utjevning gjennom mer progressiv beskatning, er spørsmålet om det i det hele tatt er mulig lenger. Alle de nye milliardærene i inn- og utland har allerede så my makt og ressurser her til lands, at demokratiske krefter snart ikke kan måle seg. Hvis det punktet nås, kan vi ende opp i amerikanske tilstander. Da får vi ikke andre partier å stemme på enn de kapitalistene støtter, høyre- og ytre høyre-partier, slik som i USA. Historien har vist at ingen av disse har interesse av å løse vanlige folks problemer, og i alle fall ikke problemene for de med minst penger.

Historikeren Rutger Bregman og andre moderne tenkere viser at det i stor grad er mulig å utradere fattigdom i vestlige økonomier. Det ville hatt store positive helseeffekter og jevnet ut sosiale helseforskjeller. Utfordringen er at det ikke virker som det er politiske interesse for det. Åtte år med høyrepolitikk gjorde ingen forskjell, det ble heller verre. Men det ser heller ikke ut til at dagens sentrum-venstre-regjering ønsker å gjøre noe grunnleggende med fattigdomsutfordringene. En sosialmedisiner kan bli mismodig av mindre. Den nyliberale tidsånden ser ut til å ha preget nesten hele det politiske spekteret. Med økonomisk vekst som mål og arbeidslinja som middel, har folk som ikke er i lønnet arbeid på grunn av sosiale og helsemessige blitt betraktet som mindre verdt. De fortjener med andre ord ikke mere penger å leve av. I tillegg virker det som det er noen seiglivede politiske myter der ute som umuliggjør endring. Den ene er at hvis folk får penger, vil de ikke bidra med noe i samfunnet, ikke komme seg i arbeid. Denne myten er faktisk i strid med det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om menneskers grunnleggende behov og motivasjon. Tre svært anerkjente teorier, selvbestemmelsesteorien (Ryan og Deci), teorien om mestringstro (Bandura), og teorien om behovet for å være betydningsfull (Prilleltensky) viser at folk har en indre motivasjon og et grunnleggende behov for å bidra med noe av verdi til samfunnet hvis de bare får anledning til det. Norsk forskning av van der Wel og medarbeidere viser også i tråd med dette at det er i land med de mest generøse trygdeordningene at flest er i betalt arbeid. Den andre myten handler om at det å understøtte folk økonomisk er utgifter, og at det ikke lønner seg for samfunnet. Jeg tror at det å understøtte folk økonomisk er å gi dem kjøpekraft, muligheter til normale liv og bedre helse, som vil redusere kriminalitet, redusere utgifter i sosialtjenestene og i helsevesenet, og bidra til at flere blir arbeidsdyktige i samfunnet. Det er kanskje derfor at de nordiske velferdsstatene har vist seg mer bærekraftige enn andre stater gjennom flere tiår.

Det står og vipper. Hvilken retning tar vi, mer egoisme eller mer solidaritet, mer veldedighet eller mer velferd? Sterke krefter har sluppet uhemmet til i samfunnet og drar oss i retning av egoisme, misnøye og rasisme, fordi teknologi-milliardærene tjener penger på det. «Gi blaffen» og «utnytt andre» er nyordene i 2022 som definerer oss ved inngangen til det nye året skriver Kaja Melsom i en NRK-kronikk nylig. Men dagens regjering har fortsatt en unik mulighet, og kan bli husket som regjeringen som viste at demokratisk valgte politikere fortsatt har makten, som snudde den negative utviklingen, berget velferdsstaten, styrket demokratiet, opprettholdt tilliten i samfunnet og tok grep mot økende økonomiske forskjeller, utbytting og fattigdom. Men da trenger de støtte, og det haster.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe