På tide med «Go-Dead» for Helseplattformen

Et sykehus er til for å diagnostisere og behandle syke og skadde, så de kan få leve et verdig liv med minst mulig lidelse. Det er ikke en testarena for et uferdig datasystem, slik St. Olavs hospital har vært siden «Go-Live» for Helseplattformen (HP) i november 2022.

Det er utrolig at alvorlige pasientskader, hårreisende nestenulykker, nedsatt behandlingskapasitet, høyt sykefravær og rekrutteringsproblemer så langt ikke får Helse Midt-styret eller helseministeren til å lytte til de ansatte.

Beslutningstakerne fremstår forvirrede og handlingslammede, og klamrer seg til et datasystem som aldri noen gang vil bli bra.

Som anestesileger er vi trent til å håndtere situasjoner der pasienter slutter å puste, mister blodtrykket og går inn i nedadgående spiraler hvor mangel på virksomme tiltak kan ende med død. Vi må alltid ha en plan B klar når plan A man startet med ikke fungerer. En beslutning om å bytte til plan B, eventuelt plan C og D, må skje raskt. Om man prøver de samme tingene om igjen uten effekt så må man endre fremgangsmåte før skade blir uopprettelig.

Flygere jobber også slik, og det bør alle som tar beslutninger som kan skade mennesker og koste liv gjøre. St. Olav er nå inne i en «organisatorisk dødsspiral» hvor videre bruk av HP vil gjøre uopprettelige skader, som vil akselerere om man i 2024 implementerer HP i resten av sykehusene i regionen.

RHF-direktør Stig Slørdahl uttalte nylig at HP erstatter 80 datasystemer på St. Olav, og gjentok at det var ingen vei tilbake. Vi kjenner til bare 4-5 sentrale datasystemer HP har erstattet. Det kan være nyttig å vite hvilke datasystemer man snakker om for å vurdere plan B.

Et hovedverktøy for mange helsearbeidere er Doculive, som har vært i drift siden tidlig 2000-tall. Dette er et program som viser frem tekst som sider i en papirjournal, hvor man blar seg frem og tilbake mellom journalnotater. Doculive er fortsatt i daglig drift på alle andre sykehus i Midt-Norge, og før Go-Live hadde St. Olav hundretusenvis av pasientkontakter årlig med Doculive uten problem. Det er lett å finne frem, og lett å henvise til røntgen, tilsyn fra andre spesialister etc. Det er enkelt å sende og motta meldinger fra andre, inkludert ulike legesentre. Produsenten har også tatt til motmæle mot uriktige påstander om at Doculive er utdatert.

I HP krever utførelsen av de samme arbeidsoppgavene ukevis med opplæring og tilpasning av rutiner, da systemet i seg selv er ekstremt lite intuitivt i bruk. I tillegg fungerer fortsatt ikke meldingstjenester i HP, selv om dette er helt nødvendig for å drive et sykehus og samhandle med primærhelsetjenesten.

Doculive fungerer også sømløst med dataløsningene for å håndtere bildediagnostikk (f.eks. røntgen), altså Sectra PACS og RIS, som brukes i resten av landet. HP sitt system for dette er et av systemene som har flest kritiske feil, som har gitt store utfordringer med å få gjennomført billeddiagnostikk.

For pasienter som skal opereres så brukte vi tidligere Op-Plan for å administrere operasjonsprogram, som ga god informasjonsflyt rundt kirurgisk behandling.

For pasienter som mottar intensivbehandling eller får anestesi til operasjoner så har man siden 2009 brukt Picis som elektronisk journal. Programmet står på ingen måte tilbake for Epic sine løsninger for dette. Picis er mye enklere å bruke mens HP fortsatt har store problemer med tekniske feil og elendig brukervennlighet.

Før Go-Live brukte man papirkurve for medikamenter som fulgte pasienten under sykehusoppholdet. HP sin medikamentkurve har hundrevis av kritiske feil, som daglig fortsatt bidrar til store problemer med å sikre at pasientene får riktige medikamenter. Det er også andre datasystemer, men for helsepersonell kan 99 prosent av et pasientforløp håndteres med Doculive, PACS-RIS, Picis, Op-Plan og papirkurver for medikamenter. Hva de 76 andre datasystemene skal være forstår ikke vi.

Vårt forslag til Plan B er ganske enkel og «billig»: Gjeninnsett de forrige systemene, som vi ansatte kan bruke og vet fungerer, og start avviklingen av HP. Dette bør være i gang i løpet av maksimalt 4-6 måneder.

I så fall vil St.Olavs Hospital være tilbake i normal drift før neste sommer og man kan begynne reparere skadene på ansatte og pasienter.

På sikt vil det norske journalsystemet DIPS, som resten av landets sykehus bruker, være et alternativ til Doculive. Vi vil i overskuelig fremtid kunne bruke PACS-RIS, Op-Plan og Picis. De snart fem milliardene som er brukt på HP er uansett borte.

Vi vil gjette at St. Olav har hatt minst 20 prosent redusert behandlingskapasitet det siste året, og har man dette effektivitetstapet i fire år til så har man tapt et helt år med sykehusdrift på St. Olav (med årlig budsjett 13 milliarder).

Innføring av DIPS på alle sykehus i Helse Sør-Øst har et budsjett på 0,98 milliarder.

I likhet med kriger og konflikter så er prestisje noe av det farligste i medisin. Da settes god pasientbehandling til side for mindre viktige hensyn. I Helse-Midt-styret virker det å herske en vrangforestilling om at det beste for regionen er at man holder fast på HP - koste hva det koste vil.

Prestisjen går først, og man har fått en 100 prosent menneskeskapt katastrofe.

Man har ikke erkjent at en katastrofesituasjon krever fleksibilitet i tankesett og at man tilpasser seg skiftende omstendigheter. Katastrofen krever vilje og evne til å finne alternative løsninger, som så langt fremstår fullstendig fraværende.

En beslutning om å stanse den pågående dødsspiralen for vårt sykehus ser nå ut til å ligge på regjering og storting.