Jeg kom nylig hjem etter fem uker med jobb på Oscarsborgoperaen i Drøbak. Her har vi spilt ni forestillinger av den nyskrevne operaen «Kommandanten» av Marianne Meløy og Trygve Brøske, som forteller om senkingen av det tyske krigsskipet Blücher natt til 9. april 1940 - en hendelse som på mange måter markerer starten på invasjonen av Norge. Operaen ble spilt utendørs i sol, regn og vind og hverken publikum eller aktører hadde en flik av tak over seg. Stort sett hadde vi et medgjørlig vær, men på siste forestilling høljet det ned med en sånn kraft at en knapt kunne tro det var mulig å få mer nedbør på én gang. «Du blir ikke våtere enn våt,» sies det og det var en god trøst da uhellet først var ute. Litt uti forestillingen skulle de unge karene som spilte soldatene om bord på det synkende skipet Blücher ligge urørlige på scenegulvet i ti minutter. Man kan jo på en måte si det understreket handlingen da gutta så vannet stige opp til toppen av håndflata, der de lå og ble gjennomvåte på scenen ikledd tunge, tidsriktige uniformer.
Bak scenen kom den ene etter den andre sangeren ut, hikstende av latter mellom taka, fordi det var så absurd å stå og spille i et slikt møkkavær. Hvem er det som er ute frivillig i skybrudd? Hundeeiere og småbarnsforeldre, tenkte jeg. Men her stod vi - et hundretalls aktører, som like gjerne kunne ha valgt å bli hjemme. Publikum var nærmere tusen i tallet og kunne også ha valgt å ikke komme, men der satt de.
På scenen datt vi, skled og plasket rundt i det konstant øsende regnet, men vi agerte som om det ikke regnet i det hele tatt. Vi hadde en regi å følge, en historie å fortelle og det var en uuttalt, felles enighet om at publikum virkelig fortjente å få maksimalt ut av pengene de hadde investert i denne søkkvåte opplevelsen. Og når sant skal sies, så er disse forestillingene ofte de beste. Forutsetningene for å lykkes hundre prosent under slike forhold er så dårlige at man glemmer nerver og andre bekymringer og bare lar det stå til. Det er herlig befriende! Når forestillingen var over fikk vi en nesten øredøvende applaus og høye bravorop. Det var som en kollektiv lettelse gikk gjennom oss alle og på båten til land etter forestillingen satt vi kliss våte sammen, publikum og vi. Like våte. Like glade. På Oslobåten hang folk klær til tørk, helte vann ut av skoa og sang.
Musikk og motstand henger tett sammen. Vi kjenner vel alle til historien om orkesteret på Titanic som fortsatte å spille, selv om skipet holdt på å synke. I konsentrasjonsleire under andre verdenskrig huka nazistene inn jøder som kunne synge og spille, for å få seg en pause fra virkeligheten. Selv på de mørkeste stedene på jorda var det altså musikere som fikk folk til å holde ut. I begravelser er det selvskrevet med musikk. Da krigen i Ukraina brøt ut i 2022, gikk den ukrainske nasjonalsangen som en farsott over hele verden. Kor, band, orkestre, folkemusikere - «alle» framførte denne som en støtte til det ukrainske folket. Afrikanske slaver i USA sang for å holde ut i slavearbeidet. Mennesker med demens, som er noe av det mørkeste et menneske kan bli rammet av, kan få et bedre liv ved hjelp av sang.
Kanskje var det derfor vi ble der, vi som var samlet på Oscarsborg den kvelden? Kanskje det var nettopp sangen og musikken som gjorde at vi klarte å glemme hvor våte og kalde vi var for en stakket stund?
Jeg skulle ønske flere engasjerte seg i viktigheten av sang og musikk. Min datter går i fjerde klasse på barneskolen og de har nå tyve minutter med musikk i uka og denne foregår stort sett på skjerm. Hun har knapt sett en lærer spille et instrument eller synge en sang i disse timene. Hva om man gjorde det samme med gymtimene? Tyve minutter gym i uka med undervisning på skjerm, kontra de to timene de har i uka nå? Det ville blitt ramaskrik, ser jeg for meg. Foreldrene ville ha protestert og det ville blitt avisskriverier. I barnehagen lærte dattera mi stort sett sanger via Spotify og kikket på sangleker på YouTube. Når all forskning viser at det å utøve sang og musikk har enormt positive effekter både psykisk og fysisk - hvorfor blir ikke dette tatt mer på alvor? For når livet butter imot på den ene eller andre måten, er det musikken vi vender tilbake til.
Tilbake til Oscarsborg og Blücher. En av de tyske soldatene som overlevde torpederingen av Blücher sa i etterkant at man, da skipet gikk ned, kunne høre sangen «Deutschlandslied» bli sunget. Musikk og motstand. Det er noe i det.
Maija Skille
Sanger, sangpedagog og kordirigent
