I TA den 30. november skriver arbeiderpartiets varaordførerkandidat i Verdal, Tor Martin Nordtømme et innlegg under overskriften «Nei til flere privatskoler i Verdal» Det er selvsagt helt legitimt å uttrykke uvilje mot private skoler. Men en slik holdning bør være forankret i faktiske forhold, særlig når de framsettes av en sentral kommunepolitiker. Til Nordtømmes forsvar kan det sies at han ikke er alene i sine villfarelser når det gjelder private skoler. En hovedårsak er at den sittende regjering endret navnet på «Friskoleloven», og gjeninnførte navnet «Privatskoleloven»

Dette fordekker det faktum at det innenfor privatskolegruppen finnes to grupper skoler som er vesensforskjellige. Den ene gruppen er privatskoler med rett til statstilskudd dvs. de tidligere friskolene. Den andre gruppen er det skoleslaget Nordtømme egentlig argumenterer mot, dvs. privatskoler som drives kommersielt og uten statstilskudd. Slike skoler er det veldig få av, men det finnes noen i våre største byer. Tror ikke det er tanker om en slik skole i Verdal.

Når Nordtømme skriver «En privatskole tjener penger på å drive skole som en bedrift, og har i tillegg krav på statlige midler» så er det mildt sagt skivebom. Loven forbyr eiere å ta ut overskudd fra disse skolene. Så er det riktig at de mottar et statstilskudd som beregnes til 85% av den gjennomsnittlige kostnaden for tilsvarende elever i den offentlige skolen. Staten foretar så en reduksjon i det som avsettes som rammeoverføringer til kommunene. Det må vel anses som rimelig at kommunen ikke skal ha godgjøring for elever de ikke har i egne skoler. Det ligger et eget og litt komplisert bergningsgrunnlag til grunn for hvordan dette trekket fastsettes for den enkelte kommune. Hele hensikten med ordningen er nettopp at ingen kommune skal taper penger på at de har elever i private skoler.  I tillegg til statsstøtten kan denne gruppen privatskoler ta skolepenger begrenset oppover til 15% av det samme beregningsgrunnlaget som legges til grunn for de 85%.

I praksis varierer skolepengene ganske mye, men lander ofte et sted mellom 200 kr og 500 kr pr barn per måned, og slik sett langt mindre enn en kommunal SFO-plass. Dette tilbudet er derfor ikke -, og skal ikke være, for de med feite lommebøker. Myndighetene står ellers fritt i å øke statstilskuddet og derved redusere behovet for skolepenger.

Det er Kunnskapsdepartementet som godkjenner søknader om opprettelse av privatskoler. Det kan søkes om opprettelse av private skoler (friskoler) enten med ønske om en skole på religiøst trosmessig grunnlag, eller med ønske om å drive en skole med alternativ pedagogikk f.eks. som en Montessoriskole.

Når det i det siste er opprettet en rekke bygdeskoler der den underliggende grunnen er at kommunen har lagt ned grendeskolen, er ikke det i seg selv en gyldig grunn for å opprette en privatskole. I slike sammenhenger søkes det derfor ofte om å opprette en privatskole basert på alternativ pedagogikk. Dette har i mange tilfeller vist seg å fungere svært godt. Bygda berger grendeskolen og kommunen får et mer variert og rikere skoletilbud. Enkelte kommuner har valgt å vektlegge dette, og ser det som en berikelse, der den offentlige og private skolen kan ha gjensidig nytte av hverandre. Det er i alle fall et langt mer fruktbart utgangspunkt enn en mistenkeliggjøring av skoleslaget ved hjelp av uriktige opplysninger.

Det finnes mange eksempler på sentrale personer som har sin bakgrunn fra slike skoler og som selvfølgelig også er blitt påvirket av skolens verdier.  Det virker ikke som de derved er blitt uskikket for viktige oppgaver i samfunnet. Noen eksempler kan være Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre og  Hadia Tajik.

Johannes Sandstad