Hva hadde du kjent på, om du ikke kunne være med på bedriftslaget, strikkeklubben, på treningssenteret, vinklubben, i foreningen eller i ditt faste kor lengre?

Mellom 20 og 40 mennesker er samlet i 2 timer hver onsdag, noen som pårørende, noen som venner, noen med demens, noen med kognitiv svikt og noen som frivillige. Alle møtes omkring det samme: sang, musikk og samhold. At vi møtes på grunn av en diagnose, tenker vi ikke så mye på.

Tidligere var kor og samholdet der en stor og viktig del av livet til mange av de som møtes nå. Men mange måtte slutte eller ønsket å slutte selv, fordi det ble for krevende. De fikk reaksjoner fra andre og alternativet ble å gi slipp på et avbrekk og livsglede i hverdagen.

Du kan ta og føle på gleden og energien, når klokka slår 12 i Musikkens hus. Det er klemmer, latter, samtaler og tårer i skjønn forening.

Nå er det snart ett år siden vår aller første øvelse og vi gleder oss enormt til jubileumskonsert for å feire oss selv, og invitere andre til å høre alt vi har øvd på det siste året.

Betydningen og effekten av sangen, av fellesskapet, stabiliteten, kunnskapen og av enkle håndterbare prosesser er for mange stor.

Vi tenkte det da vi startet 2. februar i fjor, at det kom til å bli bra. Men vi hadde nok ikke sett for oss hvor viktig og fint det faktisk skulle bli, for oss alle. Vi blir til stadig overveldet. Hver onsdag blir vi berørte av sangen, av hverandre, av gleden, av takknemlighet, av historier om pårørendes avmakt i komplekse prosesser, frivillige som stiller opp med et smil og nybakte boller og når sykdommen har tatt overhånd og også dette koret blir for krevende.

Vi har ikke søkelys på sykdom. Vi bare er sammen, som likeverdige korister, og fyller opp endorfin og dopaminlagrene våre. Vi tilrettelegger der det er nødvendig og gjør hver øvelse så håndterbar som mulig, for alle.

Å være en likeverdig deltaker i noe som er meningsfylt er helsefremmende. Forskning sier at vi som driver med kultur og har jevnlig påfyll av det, lever lengre. Det vil jeg si er en god investering.

Å synge i kor når du har en demenssykdom viser også forskning at har stor effekt på alt fra kognisjon til psykologisk velvære, livskvalitet og velvære hos nærmeste omsorgsperson (Thompson et al., 2021).

Det er ganske fantastisk at så «lite» kan bety så mye.

Pårørende og ledsagere er med som aktive sangere i Tiramisù og det har vi fått mange positive tilbakemeldinger på, fordi det er ikke like lett som det var før, å dele en aktivitet og ha et felleskap omkring noe som kan samtales om både dagen etterpå, og frem til neste øvelse.

Vi ønsker å fortsette med dette så lenge det er mulig. Det krever midler å gjennomføre et slikt prosjekt med riktig kompetanse, over tid. Vårt håp er derfor at vi finner en bærekraftig løsning hvor vi vet med sikkerhet at Tiramisù kan bestå som et stabilt tilbud til personer med demens og deres pårørende i regionen vår.

Noe av det som også har vært så fint,  er samarbeidet med NTNU som har hatt studenter hos oss, demenskoordinator i Levanger kommune som har fremsnakket og gitt oss nye sangere, og Levanger videregående skole som ønsker samarbeid. Vi ønsker å dele erfaring og skape nettverk, det tror vi skaper forståelse og engasjement for en gruppe som fortjener alt det beste verden kan by på.