Hva gjør barnehagelærere når verdier kolliderer i barnehagen? Ansatte i barnehager står av og til overfor situasjoner der foreldre har andre ønsker for barna enn det barnehagens ansatte har. En del av disse situasjonene er knyttet til verdier eller verdibaserte ønsker. Verdier uttrykker hva som er viktig for en person og gir en retning i livet. Verdikollisjon er tema for debattarenaen Lytring 7. juni på Røstad scene også. Lytring spør: «Hvorfor er det så flaut å være kristen?» I den debatten skal jeg delta.

I doktorgradsarbeidet mitt studerte jeg verdikollisjoner i to barnehager med religiøst mangfold. Ei fortelling jeg hørte handlet om en gutt som hadde lyst på neglelakk, som de andre barna lekte med. Barnehagelæreren visste at guttens far ikke ønsket slik pynting på en gutt, og foreldresamarbeid er viktig i barnehagen. Men barnehagelæreren ønsket heller ikke at gutten skulle utelukkes fra fellesskapet med de andre barna av den grunn. Andre hensyn kom også inn, slik som at likestilling og barns medvirkning er sentrale verdier i barnehagen. Dette ble en verdikollisjon som måtte løses på stående fot.

I studien min fant jeg at barnehagelærere i noen situasjoner avviste foreldres ønsker. I andre situasjoner laget de et slags kompromiss, og i overraskende mange situasjoner tilpasset barnehagen sin praksis til foreldres verdibaserte ønsker. Slike valgsituasjoner kan være krevende, men mange ansatte i barnehagene var åpne for endringer for å imøtekomme barn og foreldre og deres verdibaserte ønsker.

Neglelakk på gutter er mer et kulturelt enn et religiøst spørsmål, men det knyttes av og til også til religiøse regler. Mange verdier kommer fra religiøse tradisjoner. Når religiøse aspekter og følelser legges til en situasjon, kan den kjennes enda mer krevende. Ansatte i barnehager – og andre - ønsker ikke å tråkke foreldre på «de religiøse tærne». Innsikt i religion er ofte mangelvare, og til sammen kan dette føre til en «religiøs sjenanse», at en blir engstelig for å røre borti det som handler om religiøse spørsmål. Da er det også lettere å nedprioritere offentlige føringer på religionsområdet og heller justere praksis etter hva en selv er bekvem med å formidle.

Dette henger sammen med at Norge, som andre vestlige land, er et samfunn der religion mer og mer er blitt en privatsak og spiller en stadig mindre rolle i offentligheten. Dette kalles sekularisering. Samtidig har innvandring ført til et økende religiøst mangfold og flere religiøst aktive medborgere. Nye diskusjoner oppstår om tilpasninger og hvilken plass religiøse uttrykk skal spille i det offentlige rom. Hva innebærer det i dag å leve i et land med kristne tradisjoner og verdier? Hvor langt skal institusjoner gå når det gjelder tilpasning? Hva er de viktigste verdiene å føre videre til nye slekter?

Og trenger barn egentlig kunnskap om religioner nå til dags? «Eika» barnehage hadde tradisjon for å være «religionsnøytral». Dette ble forstått og praktisert slik at med unntak av én ansatt, formidlet de ikke noe om den religiøse bakgrunnen for blant annet julehøytiden. Tradisjoner ble videreført uten religiøst innhold. Et eksempel: Barnehagen forberedte Lucia-markering og øvde på Luciasangen. Ei fem år gammel jente spurte plutselig: «Hva betyr egentlig «skyggene truer»?». De ansatte så på hverandre og ble svært usikre. Jenta fikk til svar at de skulle svare henne seinere. Om det skjedde, vet jeg ikke. Her er den religiøse sjenansen tydelig.

Flere foreldre i Eika fortalte faktisk at de ville hatt mer av formidling og kunnskap om religion i denne barnehagen. De mente at det er viktig for barns forståelse og utvikling av respekt overfor mennesker med ulike livssyn. Det samme poenget ligger også i de offentlige føringene fra rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver. Det kan altså se ut til at foreldre kan være mer åpne for at kunnskap om religion er viktig for barn enn det en del ansatte i barnehagen var.

Dersom barnehagen blir preget av en religiøs sjenanse eller lar ansattes private livssyn styre sin praksis på området i stedet for å følge rammeplanen, er det uheldig. Livssynsnøytralitet er i realiteten ikke mulig for offentlige institusjoner som barnehage og skole. Men de kan og bør være livssynsåpne: Åpne for å synliggjøre ulike religiøse og livssynsmessige verdier og tradisjoner. Åpne for å tåle forskjeller. Åpne for å anerkjenne barn og foreldre som har ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn.

I barnehager og i storsamfunnet forøvrig trenger vi å snakke om forskjeller og uenigheter om verdier, religioner og andre livssyn og hvordan vi kan leve godt sammen i fellesskap med uenigheter. Dette er spørsmål vi stadig må diskutere i et livssynsåpent samfunn.