Som beboer langs en privat veg som er åpen for alminnelig ferdsel, ønsker jeg å bidra i debatten om privatisering av kommunale veger. For ordens skyld, jeg uttaler meg som privatperson og ikke på vegne av veglaget.

Vår veg, Åsaunvegen, er en godt trafikkert gjennomfartsveg på om lag to kilometer over østenden av Børsåsen. Vegen har alltid vært privat, men brukes av mange. Også av avisbud, posten, renovasjon og andre offentlige tjenester. Vårt veilag består av ca 20 brukere, fra landbrukseiendommer til eneboliger og fritidsboliger. Vi sørger selv for farbar veg året rundt og døgnet rundt. Økonomien sikres ved at vi betaler en årlig avgift, vanligvis et par tusenlapper. For å holde utgiftene nede gjennomfører vi dugnad to ganger i året, med god deltagelse. I tillegg løses akutte vedlikeholdsbehov fortløpende, fordi vi alle kjenner på ansvaret for å holde vegen i stand. Dette fører også til lavere utgifter, da vi tar tak i problemer før de blir store. Brøyting og strøing utføres på omgang av brukere med traktor, mot et lite vederlag. De største utgiftene dekker innkjøp av grus og innleie av gravemaskin til grøfting og tyngre vedlikehold.

Vi er stolte av vegen vår. Det er artig å se at mange velger vår veg når de skal ned til Skånes, Kaustangen og de kommunalt anlagte tilbudene utover langs fjorden bak Børsåsen. Litt upraktisk kan det være å møte to-tre bobiler etter hverandre, ofte med fremmede skilter og tungemål, når de på sommerkveldene skal finne et sted for natten. Men det løser seg med smil og smidighet. Og de som har all trafikk gjennom gårdstunet kan vel enkelte dager ha sine tanker. Men i det store og hele er ikke trafikken noe problem. Vegen er også et samlingspunkt for vår del av grenda. Dugnad er jo en sosial greie og vi har det trivelig sammen, der vi setter ned heimelaga brøytestikker, etterfyller grus i hullene og avslutter med kaffe. Poenget er at det er mange positive sider ved en privat vegløsning, både økonomisk og sosialt.

Men, så er det noe med rettferdighet. Vi ser nå at det ikke er lik praksis innenfor kommunen. Hvorfor skal vi stå for dette selv, når andre får dette som en kommunal tjeneste? Vi kunne valgt å skrike ut den dagen kommunen sluttet å gi oss tilskudd til vegdrift. Vi kunne også krangla den dagen kommunen ikke lenger ville komme med veghøvelen, slik de lovte å gjøre på anmodning den dagen tilskuddet uteble. Men vi valgte heller å bare ordne det selv.

Vi må nå få på plass gode og rettferdige løsninger med både kommunale veger og langsiktige støtteordninger til oss som drifter private veger. Dette kan omfatte både økonomisk og teknisk bistand. Gode løsninger er også med på å stimulere til god dugnadsånd, som i neste omgang kan spare kommunen for utgifter. God dialog og gjensidig respekt er ofte et godt utgangspunkt.

Jeg frykter også at kommunens forslag er første trinn av noe mer. Der det neste blir krav om sentralisering av offentlige tjenester, for eksempel renovasjon, med begrunnelsen for dårlig standard på de private vegene. Jeg håper virkelig at jeg tar feil.

Kommunen handler uklokt hvis det gjøres forsøk på å kynisk utnytte folks evne og vilje til å finne gode løsninger. Slik det er nå kjenner vi på en urimelig skjevhet i kommunal praksis, og den følelsen er ikke god. Jeg håper at kommunen ser nytten av vårt bidrag til fellesskapet, og tar dette i betraktning når denne saken skal finne sin løsning. En løsning som må omfatte mer enn de aktuelle vegene som foreslås privatisert. Alternativt vil det være interessant å høre kommunens begrunnelse for å videreføre en urettferdig praksis.

Olav Østborg

Åsaunet, Levanger