Innherreds nettavis skrev tirsdag kveld at det ifølge løypeselskapleder Ole A. Hustad ikke blir oppkjørte skiløyper på Frolfjellet i vinter. Involverte aktører er ikke enige om hvordan en skal få på plass nødvendig finansiering.

Ut fra tidligere omtale har jeg frykta dette, men jeg har håpa og trudd det ville bli en løsning. Nå står vi overfor en realitet som jeg har store vansker med å ta innover meg.

Kjell J. Vang er selv en ivrig bruker av løypenettet på Frolfjellet.

I årevis har vi hatt rundt 6 mil strøkne løyper i et område som omtales som det mest brukte utfartsområdet på ski i Nord-Trøndelag. Allerede fra såle blir lagt innover Heståsdalen, yrer det av liv. Etter hvert kommer alle: Skirekrutter som trener for å bli en framtidig Johaug eller Klæbo, familiene med unger som storkoser seg med snøen, pulk- og ryggsekkfolk som ruller ut reinskinn og sitteunderlag og tenner bål i ei helling, milslukerne som går Langglonken to ganger samme dag både med og uten hund i snøre rundt livet, og vi heilt alminnelige som bare liker å gå på ski.

Til vinteren blir det altså ikke sånn. Vi skal ikke slå av en prat om vær, vind og føre med en vi tilfeldigvis treffer på parkeringsplassen, ikke bråstoppe i sporet fordi vi treffer en kjenning som går motsatt veg, ikke nyte matpakke og kakao et sted innpå fjellet der vi har bygd oss en fin sitteplass som andre kan bruke etterpå, ikke ty inn i varmen til toddyen på Roknesvollen der det er ly for en bitende austavind, ikke oppleve skikkelig skihyttestemning på Skallstuggu.

Om det ikke bare er å dra et anna sted? Noen vil sikkert gjøre det, men neppe den store mengden som besøker Vulusjøen og Frolfjellet. Da går det an å spørre om hva de manglende skiløypene vil bety for folkehelsa, folketrivselen og folkelivet.

Nå må alle bidra, eiere i løypeselskapet, vegselskapet, sponsorer (som jeg veit har vært gode bidragsytere), løypebrukere og hytteeiere.

Og når en snakker om konsekvenser: Hva vil skje med bominntektene til Vulusjøvegen når parkeringsplassene blir tomme og «ingen» bruker vegen fordi det ikke er noe å kjøre til, hvordan vil det påvirke brøyting og framtidig vedlikehold? Hva med drifta av Skallstuggu som har blitt et godt og flott sted å komme til, med aktiviteter, preparerte bakker og servering? Hva skjer med dem som har snøscooterkjøring som næring innover fjellet? Hvilken innvirkning vil «nedlegging» av Frolfjellet vinterstid ha for handelsnæringa, ikke minst for dem som selger skiutstyr og vintersportsbekledning? Og alt i alt: Hva skjer med Levangers ry som kommunen fra fjord til fjell, når folk, også fra omliggende kommuner, må prøve å finne ski- og vinterglede andre steder?

Det siste ordet kan rett og slett ikke være sagt, skriver Kjell J. Vang som oppfordrer til en storstilt dugnad for å bevare oppkjørte skispor i Frolfjellet. Foto: Privat

Nei, dette går ikke, tenker jeg, det kan ikke bli sånn. Nå må alle bidra, eiere i løypeselskapet, vegselskapet, sponsorer (som jeg veit har vært gode bidragsytere), løypebrukere og hytteeiere. Jeg veit ikke hvor mye som mangler for at løypetilbudet skal opprettholdes. Er det 200.000 eller to mill.?

Sjøl har jeg, som mange andre, pleid å betale inn det jeg har trudd har vært passe beløp. Antakelig hadde det vært enklere for oss enkeltbrukere å vite hvor mye vi bør bidra med, hvis f.eks. løypestyret kunne antyde bidragsstørrelse som står i forhold til bruksfrekvens når løypeavgift angivelig ikke kan innkreves ved bomstasjonen. Men det er kanskje for vanskelig?

Det viktigste er uansett at eierne av løypeselskapet blir enige om en løsning som gjerne må involvere alle interessene som er nevnt ovafor. Noe anna vil nok bli sett på som et gedigent nederlag.

Det siste ordet kan rett og slett ikke være sagt...