Dere har så smått begynt å bli kjent med meg nå. Ja, jeg kommer fra nord og har flyttet til Levanger. Byen var det ingen tvil om. Det er der min (veldig) store svigerfamilie bor, og derfor var det veldig viktig at vi flytta akkurat dit. Det var til og med veldig viktig at vi flytta til riktig bydel når vi først flytta, så der har dere den.

Det er snart to år siden vi bestemte oss for at skal vi flytte. Jeg begynte så smått å lese meg opp på Innherred-området og ønsket å finne ut om det var mulighet for en urban nordlending, som er glad i konserter og uteliv, å overleve. Kombinert med at det må være fint å leve for en småbarnsfamilie med hund.

Det siste er en selvfølge, siden både Verdal og Levanger nærmest flommer over av småbarnsfamilier som flytter til Innherred. Bare i den lille gata vår, med 13 hus, har det flyttet inn tre småbarnsfamilier bare det siste halvåret.

Derimot er det litt verre med yrende kultur- og uteliv for unge voksne. Jeg har vært én gang på Oskars. I Tromsø var jeg og min samboer minst en gang i uken ute for å spise, noe vi ikke har gjort en eneste gang i Levanger. Vi har riktignok spist én lunsj på Famille, men det er liksom ikke en helaften. Rett og slett fordi vi er litt bortskjemte med en «storby» som alltid har gode matopplevelser.

Den ene gangen jeg var på Oskars var en helt normal lørdag med to kompiser. Vi dro relativt tidlig på kvelden ut fordi vi hadde hørt rykter om at de hadde en god øl-meny, og det har de! Her finner du blant annet tyske, belgiske og tsjekkiske rariteter, som i alle fall sjarmerte oss i senk. Vi er alle tre godt oppi 30-årene, og setter pris på en liten tur ut for å kose oss. Men utover kvelden ble Oskars fullere og fullere (bokstavelig talt). Og til slutt var det problemer med å komme seg fram til toalettet. Køen utenfor var stor, og det å få seg en øl var en oppgave verdig Roald Amundsen.

foto
Nordlending og journalist Kent-Einar Myrengs spalte om alt og ingenting som rører seg rundt i hans kaotiske hode.

Sjarmen klokken 19:30, hvor du kunne diskutere øl med bartenderen, som like gjerne gikk på bakrommet og fant fram en «skatt» fra lageret, var borte. Når du står i kø med 20 andre ber du ikke om noe annet enn det som står på tapp rett foran deg.

Dette er jo egentlig veldig positivt. At unge bruker utelivet er veldig bra.

Men tenk hvor fint det hadde vært om tilbudet hadde vært litt større? Det er lett og naivt å drømme om en vinbar, en biergarden, et klubbsted for konserter og et diskotek i samme kvartal, som for eksempel i utelivsbyen København. I Levanger får du heller en kulturkrasj når ung levangsbygg, Nord-studenter, voksne, fedre, turister og pensjonister møtes under samme tak og krangler om hvem som var først i køa for den neste halvliteren.

Jeg trenger en bar hvor man kan spise småretter, hvor vinmenyen består av mer enn bare rødt og hvitt, hvor du kan sitte i fred med to kompiser i en bås uten å måtte bli spurt trettifire ganger om noen kan ta stolen ved siden av. En bar hvor musikken blir satt pris på og spilles med stolthet av bartenderen, og hvor man kan gjøre sitt fornødende uten å måtte krangle seg forbi et busslass av militærgutter.

Konsekvensen av å samle alle under samme tak er derimot deprimerende for oss unge voksne, som liker en avslappet plass hvor man kan sitte utover kvelden for å prate og nyte godt selskap. De jeg har rukket å bli kjent med i byen inviterer nemlig ofte hverandre hjem i kjellerstua for å ta en pils eller fem. Og det er det inntrykket jeg har av levangsbyggen. Vi koser oss hjemme. Ikke ute.

Og akkurat nå, i en by med ett utested har vi bare Oskars.

Kall meg gjerne gubbete og gretten, men jeg gidder ikke stå i kø for å komme inn, krangle meg til en plass, stå i enda en kø for å bli servert, og måtte holde meg for å gå på do. Levanger vokser stadig med de nevnte småbarnsfamiliene. Hvis vi skal ha et attraktivt tilbud hvor vi skal kunne legge igjen penger i byen vi bor i, så må det tilbudet også eksistere.