I media har vi hørt, sett og lest enkelte politikere advare mot svenske tilstander i Norge. Den virkelige trusselen mot det som er igjen av den norske velferdsstaten er utviklingen av amerikanske tilstander i Norge.

Utviklingen i Norge ligner mer og mer på det vi ser i USA. Forskjellen mellom de som er fattige og de som er rike øker – klasseforskjellene i Norge øker. Andelen barn som vokser opp med fattige foreldre øker, og vil også øke gjennom 2023. Samtidig så øker antall milliardærer i Norge og de vil også bli flere i 2023.

Konsekvensene av denne utviklingen er at flere av oss opplever at vi lever i to forskjellige virkeligheter – og vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsene av den virkeligheten vi lever i.

Vi snakker ikke lenger det samme språket og utenforskapet vokser.

Noen milliardærer klager sin nød på framsiden av aviser, i Dagsrevyen og i Dagsnytt 18 og får store oppslag over at de ser seg nødt til å flytte til Sveits eller andre skatteparadis. Samtidig må mange foreldre legge seg uten å ha spist, fordi de har prioritert at det er ungene deres som skulle få mat den dagen.

De politiske skillelinjene i kommunestyrer, i fylkesting og på Stortinget går i dag mellom de som er bekymret for milliardærene og de som er mest bekymret for antall barn, unge og familier som lever i fattigdom – og de konsekvensene det utenforskapet som fattigdommen og klasseforskjellene skaper.

Hva er fattigdom i Norge i 2023?

I Norge har vi lagt EU sin definisjon av fattigdom til grunn, det betyr at dersom en familie har under 60% av meridian-inntekten å leve for i en periode på tre år – så defineres de som fattige. I 2021 var 60% av meridian-inntekten på ca 251.600,– i følge SSB. I Norge er det ca 120.000 barn og unge som lever i familier som faller inn under denne definisjonen. Totalt lever 561.000 personer (ekskludert studenter) i 2021 under det som er definert som fattigdomsgrensa i Norge.

I 2023 har priser på mat, strøm og drivstoff økt dramatisk. Det samme har renteutgifter, kommunale avgifter og eiendomsskatt. Det har rett og slett blitt betydelig dyrere å leve – selv på en normal lønn i Norge. Vi ser køene utenfor matsentralene vokse.

Det er ikke definisjonen det er noe galt med – det er politikken på dette området vi må gjøre noe med. I 2000 levde 4% av barn og unge i fattigdom, nå 23 år seinere er andelen på 12%. Dvs at nesten hvert 8. barn/ungdom i Norge lever i fattigdom. Det å leve under slike vilkår gjør noe med livskvalitet og fysisk- og psykisk helse.

Kort oppsummert så er barnefattigdom det samme som utviklings-fattigdom. Det er å stenge barn og unge ute fra aktiviteter og utdanning. Det stenger barn og unge ute fra det sosiale livet som deres klassekamerater lever, fattigdommen kommer i veien for inkludering og fremmer utenforskap.

Hvilke virkninger kan det ha å vokse opp i fattigdom, uten de samme mulighetene som sine jevnaldrende venner? De kjente barnepsykiaterne Willy Tore Mørch og Mange Raundalen skrev en kronikk om dette i desember 2022 der de blant annet skriver: «Vi kan filosofere over hva årsakene kan være, men det er verd å diskutere om virkningene av å vokse opp i fattigdom, uten mulighet til sosial deltagelse, ikke ha penger til de selvfølgeligste ting for et vanlig barn, representerer en stress- og angstsituasjon som kan sammenlignes med omsorgssvikt og traumebelastninger.»

Statistisk sentralbyrå skriver dette: «Barn og unge som vokser opp i husholdninger med lavinntekt har mindre sannsynlighet for å fullføre videregående skole og få seg jobb senere.» Noe som bekrefter det Mørch og Raundalen skriver. Med andre ord kan det å føre en politikk som bekjemper fattigdommen ha som konsekvens at færre dropper ut av videregående skole, færre unge ender opp som uføre og det vil redusere utenforskapet.

Det vi trenger en politikk som bekjemper fattigdommen – ikke de fattige.

I tillegg til barn og unge er det mange andre som lever i fattigdom i Norge. Vi finner dem blant de uføretrygdede og blant minstepensjonistene. Blant minstepensjonistene er det særlig mange kvinner som har pensjon som er under fattigdomsgrensa.

Minstepensjonen i 2023 er på 257.000,– og når 60% av meridian-inntekta i 2021 var på 251.600,– så trenger man ikke være ansatt i statistisk sentralbyrå for å forstå at minstepensjonen i 2023 fremdeles vil være under fattigdomsgrensa. Og minstepensjonister må belage seg på å oppsøke matsentralene for å få seg mat.

Blant de uføretrygdede er situasjonen at en av fire personer som bor i en husholdning der hovedinntekshaveren er uføretrygdet, der er inntekten under fattigdomsgrensen/lavinntektsgrensen. I 2022 gjaldt dette 77.800 personer i Norge.

Grunnen til dette er ikke som enkelte politikere synes å tro, at dette ikke er personer som ikke kommer seg opp om morgenen (jfr. Tonje Brenne og Trygve Slagsvold Vedum mfl.) En av grunnene er at det blir stadig flere unge uføre som ofte har lavere tilleggsinntekter enn de eldre uføre. Og de uføre er faktisk uføre – ikke late, som noen later til å tro.

Hva er tegnene på amerikanske tilstander:

Vi har et stadig mer klassedelt samfunn – der forskjellene øker år for år.

Vi har fått et helsevesen som er blitt mer og mer todelt – de rike kjøper seg behandling privat – mens vi andre står i behandlingskø.

Vi ser det samme vokse fram i utdanningssektoren – lik rett til utdanning er ikke lenger like selvsagt som det var.

Interesser som er tjent med privatisering, reduserte skatter og mindre offentlig kontroll mm «kjøper» seg innflytelse med å sponse enkelte politiske partier.

Andelen fagorganiserte går ned, og det blir hevdet at noen bedrifter driver med fagforeningsknusing.

Vi har fått avslørt politikere (m/ektefeller) som har uklare rolleforståelser/habilitet og som ikke forstår rolleforskjellen mellom det å være næringslivs aktør/aksjespekulant og det å være politikere på vegne av oss alle. De ser ut til å ha glemt at kunnskap er makt som ikke skal brukes til egen vinning..

Flere og flere opplever at vi i Norge nå lever i to ulike «Verdener» og følelsen av «oss» og «dem» vokser fram på bekostning av «vi».

Og tilliten til politikken og politikere svekkes.

Velferdsstatens verdier er truet:

Ideene om trygghet, likeverd og velferd for alle i samfunnet, uavhengig av økonomisk evne, kjønn, kulturelle bakgrunn, sosial status og bosted er selve fundamentet i den norske velferdsstaten. Det er dette som er i dag trues av utviklingen av de amerikanske tilstandene.

Kampen for menneskeverd, solidaritet, rettferdighet, likebehandling, selvbestemmelse, valgfrihet, personlig frihet, retts sikkerhet, forutsigbarhet og åpenhet har vært viktige verdier som velferdsstaten bygger på.

Arbeid og økonomisk trygghet for alle har vært et sentralt mål for velferdsstaten Norge, der velferd, inntekt, utdannelse og sosiale utviklings muligheter for alle har vært sentrale målsettinger.

Det er dette som er den universelle samfunnskontrakten mellom oss i Norge – og det er denne kontrakten som flere og flere opplever at nå er brutt. Når mange nok opplever det, vil framveksten av vår norske versjon av Trump eller Le Pen komme.

Vil vi at det skal skje?