I vår har mange av oss fulgt med på dokumentarserien «De siste dødsdømte» på NRK. Serien handler om de 25 nordmennene som ble henrettet av den norske stat etter krigen. Det er en dokumentarserie om en del av det norske landssvikoppgjøret som ikke har vært så mye belyst før. Serien har i alle fall fått meg til å reflektere over mange spørsmål knyttet til denne historien.
Etter fem års okkupasjon var det et voldsomt hat mot landsforræderne, og stemningen i Norge var slik at folket krevde hevn. Det var ikke lett å stikke seg fram om man var imot dødsstraff. Og noen stortingsrepresentanter som i prinsippet var imot dødsstraff, stemte mot sin overbevisning. I tre år henrettet vi mennesker, for så å slutte med det når opinionen endret seg – når vi hadde fått tenkt oss om. Hvordan kunne det skje i rettsstaten Norge?
Og hvem var de, disse menneskene som staten Norge mente burde skytes? Og hva var det som fikk dem til å utføre grusomme handlinger mot sine medmennesker? Hvorfor ble akkurat disse henrettet, mens andre ble benådet? Og var det egentlig likhet for loven? Vi kjenner alle Quisling og Rinnan, men for mange av oss var nok flere av navnene ukjente. Serieskaperne har gått inn i historiene uten å være fordømmende, de dødsdømte framstilles som mennesker samtidig som deres brutale ugjerninger også blir utførlig beskrevet.
Denne serien kunne ikke vært laget for 20 år siden, da var nok ikke Norge modent for dette kritiske blikket på dødsstraffen under landssvikoppgjøret.
En av de dødsdømte som NRK-serien forteller historien til, er «problembarnet» Eilif Rye Pisani. Bergensgutten som ble sendt til Falstad guttehjem i tenårene og som endte opp som angiver for tyskerne. For sprit og sigaretter sendte han mange i torturkjellere, og var den eneste angiveren som ble dømt til døden i landssvikoppgjøret.
På Ekne ligger Falstadsenteret i det som var SS-leiren Falstad under 2. verdenskrig, og før det et skolehjem for «vanartede guttebørn». I dag er Falstadsenteret et av sju menneskerettighetssentre i Norge, i tillegg er det også et minnested og museum.
Falstadsenteret formidler Pisani’s historie i et av museets formidlingsopplegg i sommer: «En ensom sang fra kjelleren – fra skolehjemsgutt til dødsdømt». Pisani’s historie er en historie om utenforskap, hvor det er lett å se paralleller til radikalisering i vår tid.
I den tidligere kommandantboligen på Falstad vil du finne utstillingen «Maktens ansikter». Falstadsenteret sier i teksten om utstillingen: I et politisk klima der frykt og hat får næring, trenger vi kritisk bevissthet om at menneskerettigheter og demokrati ikke er en «naturtilstand», men historiske størrelser.
Med en krig som pågår i Europa, er det ikke vanskelig å se at dette er viktig læring.
Kanskje vi ses på Falstadsenteret i sommer?
Guri Marjane Sivertsen Styreleder i Falstadsenterets venner
