«Skolerevolusjon – nå!», leser jeg der jeg sitter i sofaen og multitasker på mobilen mens politikerne diskuterer korona og skole høylytt på TV.
Det er et hjertesukk. Fra ei mor. Maiken Marie Jordal. Hun har fått nok av en smal skole. Hun «roper»! Hun mener at dagens skolestruktur ikke verdsetter det naturlige mangfoldet blant elevene, at skolen klemmer barn inn i den samme trange boksen, og at det trengs en revolusjon i skolen. Nå!
Jeg kjenner adrenalinet stige i kroppen. Jeg skroller videre på mobilen. «Hvor dum eller smart er du?» leser jeg. Det er en annen kronikk. En pappa skriver at sønnen hans kom hjem fra skolen og fortalte at det han hadde lært på skolen den dagen var at han er klassens dårligste i matte. At begge sønnene hans opplever å være dårlige på skolen fordi de opplever at skolen og samfunnet verdsetter de teoretiske fagene høyere enn andre fag og egenskaper. Jeg kjenner at jeg blir frustrert. Sint. Og lei meg. Jeg ser på politikerne på TV. Hvem blir taperne der i kveld? Jeg kjenner at jobben min er viktig. Jeg forsker nemlig på skole. Og jeg kjenner at nå er det på tide å ha seg opp av sofaen og rope ut også herfra.
Forsknings – og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe etterlyste nylig synlige forskere i den offentlige samfunnsdebatten. Kjære Ola. Her er jeg. Jeg er lærer. Jeg er musiker. Jeg er lærerutdannet. Jeg er over snittet interessert i skole. Jeg er over snittet interessert i kunstfag. Jeg er i sluttspurten av et doktorgradsløp og kan snart kalle meg forsker. Jeg har funnet ut en hel del du, kunnskapsministeren og andre politikere har bruk for å vite, og nå skal jeg fortelle deg om det. I doktorgradsprosjektet mitt har jeg blant annet undersøkt hvilke betydninger det å arbeide med et valgfag som «produksjon for scene» kan ha for elever, lærere, skole og for samfunnet. Hele 395 lærere er informanter i studien min, så jeg har et stort forskningsmateriale å snakke ut fra.
Jeg har funnet ut at det å arbeide med praktisk, skapende arbeid i skolen betyr mye. For mange. Jeg har funnet ut at kunstfaglig arbeid i skolen kan bidra til å skape en helhetlig, variert og meningsfull skolehverdag for både elever og lærere. Jeg har funnet ut at det å arbeide med et valgfag som produksjon for scene kan bidra til personlig utvikling gjennom at elevene får bruke og vise flere sider ved seg selv enn de får i tradisjonell klasseromsundervisning.
Lærerne forteller at mange av elevene blomstrer når de får mulighet til å bruke andre typer kunnskap enn det de vanligvis får i de tradisjonelle teorifagene. At elevene erfarer at ulik type kunnskap er viktig. At mangfold verdsettes. Lærerne forteller til og med at det å arbeide med et valgfag som produksjon for scene, kan oppleves som en arena for livsmestring. Og det er jo ganske fint? Særlig hvis du leser den overordnede delen av det nye læreplanverket. En del jeg for øvrig liker veldig godt. Der er det nemlig fokus på det skapende, estetiske og praktiske, på helhetlig danning og på tverrfaglige temaer som livsmestring og folkehelse.
Hekser, øksemordere og skingrende hyl på Røstad
Jordal (hun som krever skolerevolusjon, nå!) viser til Espen Schaanning, som har analysert dagens skoleforståelse og påpeker at det er tilnærmet null (!) samsvar mellom verdigrunnlaget i læreplanen og den faktiske gjennomføringen i skolen: Læreplanen framhever respekt for annerledeshet og anerkjennelse av mangfold som en ressurs, mens skolens målings- og kartleggingskultur av teorifag legger helt andre føringer for hvilke kunnskapsformer som rangeres høyest og dermed har mest verdi. Sånn kan vi ikke ha det!
I arbeidet med doktorgraden min har jeg lest mye litteratur og tidligere forskning om skole. Særlig om kunstfagenes plass og rolle i skole og utdanning. Og jeg finner egentlig det samme om og om igjen: At kunstfagene er viktig i skole og utdanning. For det er ikke slik at alle elever er like og passer inn i samme form. Det er ikke slik at alle elever passer inn i samme mal.
Dette gir livsgnist, fellesskap og glede: – Ser en enormt positiv utvikling hos elevene
Jeg sier ikke at løsningen på problemet i skolen utelukkende er mer kunstfag. Jeg sier at skolen må anerkjenne verdien av et mangfold av fag, kunnskaps- og arbeidsformer. Jeg sier at skolen må gjenspeile variasjonen og forskjelligheten blant elevene. Og at skolen må verdsette de ulike interesseområdene og kompetansene elevene representerer like høyt. Musikk og teater kan være en arena for mestring for noen. Friluftsliv kan være det for andre.
Alle elever som går i skolen i dag, er unike. Og denne ulikheten er en ressurs. Noen lærer best gjennom å lese, tenke, reflektere. Noen lærer best gjennom praktisk og kroppslig aktivitet. Noen lærer best gjennom opplevelser og gjennom det å skape. Skolen må anerkjenne dette. Jeg vet om skoler der de ikke har lærere med kompetanse i musikk og kunst og håndverk, men de har mange lærere med kompetanse i engelsk, matte og norsk. Jeg ønsker meg en skole der det er like bra å være god til å danse som å være god i matematikk.
Om gode og dårlige valg i ungdomstida: – Dødskul musikk og en fin historie
En skole som teller opplevelser og vennlige ord like mye som antall leste ord i minuttet. Hva med en skole med noen få fellesfag for alle, kombinert med mange valgfag der elevene kan velge etter interesse? Blir du med og snur på flisa? Så, minister Moe: Can you hear me? Nå har i hvert fall jeg gjort meg litt mer synlig for deg! Håper du også vil gjøre deg synlig for meg! Og for alle oss som arbeider med utdanning, forskning og skole. Og at du vil bidra til å utvikle skole og utdanning i en ny retning. Nå!
Solveig Salthammer Kolaas doktorgradstipendiat ved Nord universitet
Dette innlegget sto først publisert på Midtnorsk debatt og i Adresseavisen