Har du, som mæ, noen i din familie eller vennekrets som har alvorlig sykdom eller demens? Kanskje har du det sjøl. Da e det på tide at vi heve stemmen over dem kuttene som bli lagt frem i et ekstraordinært formannskapsmøte den 30.mai. Av deinn gruinn kjæm det eit litt langt innlegg fra mi side, æ håpe du tar dæ tid te å lesa det.

Her e det foreslått å kutte stillingan te alvorlig syke, koordinator og demenskoordinator, og med det spare 1 årsverk te sammen.

Det har virri svært lite offentlig kommunikasjon rundt prosessen, hvis en ser bortifra engasjement deinn her uka - rundt Elvebredden og Frisklivssentralen. Korr e politikere og kommunal ledelse e hænn, det undre æ mæ over. Åpen og synlig prosess e hvertfall ikke dem to ordan æ finn tak i her æ sitt.

Når et mænneske bli alvorlig syk, og står ovenfor eit av dem største utfordringan som mænneske; kolles bli det her? Bli æ nånn gång fresk - og i værste fall den dagen dem får beskjeden om at det dessverre ikke sku gjelde dem; kolles bli døden min? Kæm kan æ ring te, som har tid te å sætt sæ ned med mæ og bekrymringan min? Både om min egen situasjon, og itj minst dem bekymringan æ  har rundt familien min. Og; kæm kan kona/mainn min ring te med sine tanka? Kæm har avsatt tid te akkurat det her? Og kæm kan snakk med ongan min?

Og så; hvis du får demens - så veit du veldig mykji om forløpet - det e itj nokka om æ blir frisk, det e rett og slett en utholdende jævel du ska sjå i maska kvar einaste dag, heilt te du itj huske han lenger. Og da huske du itj mykji ainna heller - og kæm ska vårrå der for dine da, når du ikke lenger kan? I aille dem årene ein demenssykdom tar. For min familie sin del så tok den 14 år. 14 slitsomme år, som vi ikke kuinn ta pause fra. Men, vi hadd ei i kommunen vi kuinn ring te i starten av prosessen, førri institusjonan tok over. Ferr både mamma og oss andre, så va hu guill verdt - ferr hu hadd tida, og romma aille spørsmål og tanka - med forståelse, kunnskap og mulige tiltak som kuinn vårrå te hjølp akkurat i den fasen vi va i.

For oss som innbyggera i kommunen vil å fjerne dem her to koordinatorstillingan vårrå drastiske tiltak, korr vi miste deinn personen vi kainn ring te - som har avsatt tid til å hjelp oss i utfordrende situasjona. Det e sagt at vi som pårørende må forbered oss på å ta enda meir ansvar i framtida, men bør itj e da vårrå ei forveinntning om at kommunen da prioritere eit årsverk ferr å forebygg blainnt ainna; tidligere institusjonsplassering, forverring av pårørendes helse, forverring av hjemmeboendes helsesituasjon - særskilt når dæm bur alein. Æ har så mang som har fortalt mæ om dæmmers opplevels av betydningen tå å ha akkurat deinn ENE person å kuinn ring te. Æ har/har hatt det sjøl og, begge fagstillingene faktisk, og har kjeinnt på kroppen ka langvarig alvorlig sykdom i nær familie føre te. Det e æ ikke alein om. Det koste samfuinnet my pæng d.

Med at dem her to stillingan bli bort, så pålegges hjemmesykepleien dem her oppgavan - og e det vel nokka vi aill har lest om/sett, så har dæm aillerede for mang oppgava. Slik æ ser det på nært hold, så spring dæm - rolig og beherska - gjennom heile vakta. Oppstår det nokka ekstra, bli heile timeplan forskjøvi. Allerede har dem hatt daga korr dem har måtta bryti tiltaksplan til enkeltbrukere - og bedt dem klare seg selv, eller få hjelp av pårørende. Det kainn man jo still sæ spørsmål om det e meldt inn avvik på? Fra kommunens side. Og så bli jo da spørsmålet; når vi allerede har ein så pressa hjemmetjeneste, hvor mange tiltaksplana vil det bli kuttet i for å ta seg av koordinatorenes arbeidsoppgava? Æ regne med at det her kan kom et svar fra ledelse på at det ska legges te forvaltning i tillegg - men sainnheta e at dem har akkurat dem samme utfordringan der som i hjemmetjenesta. Åsså e det ein ting te - deinn kompetansen dem to koordinatorene har, kainn forsvinn. Det har vi sett før, både innenfor alvorlig syke og demens. Hi dåkk itj lært?! Det vil ta tid å bygge opp igjen, hvor ligger vekst & utvikling i det - og hva vil det ikke koste på sikt?

Te slut så vil æ bærre sei at æ hadd bestemt mæ ferr at æ va ferdig med å dele min egen historie, etter at åpenhet gjennom mang år koste. Æ har deltatt på møta i kommunen, i pensjonistforeningam æ har besøkt skola, æ laga eit informativt teater/kunstprosjekt for å belyse demens, æ har virri rundt te sanitetsforeninga, æ har engasjert mæ i det å vårrå med å etablere demensforening, æ har gitt informasjon i sosiale medier - og i avisa. Å æ e så lei - og så sliten. Og det trur æ aldri æ har skrivvi offentlig før, og dæffer forstår æ så godt at vi e så få som ytre oss offentlig - ferr vi har allerede så meir einn nok.

Mitt ønske ferr Verdal kommune e at vi ska få ein helseomsorg for to ytterst sårbaregruppa som det står respekt av. Åsså syns æ vi ska respektere dem som står i kampen som ansatte kvar dag. Te dæ som har tatt te tåran i bilen, som går heim med dårlig samvittighet, som braut sammens te kollegaen din i går, som kjeinne at jobben din har ein sterk innvirkning på ka du orke med på fritida di. Te dæ som sjekke meldingan på arbeidstelefon, te dæ som bærre ska sjekk mailen litt kjapt, te dæ som tar deinn ekstra telefon ferr å få fred i sjela - sjøl om deinn telefon e på fritida di.

Æ  håpe du ska få blomster og veks - i et fagfelt du ælske - ferr du gjær itj det her bærre ferr pængan, du gjør det fordi at du brinn ferr å gi dem sårbare mænneskan deinn omsorgen fra det offentlige som dem både etter min auga har rett på, og itj minst fortjene!