Jamtlandsvegen har blitt mye omtalt de siste dagene i forbindelse med at den har vært stengt øst for Vaterholmen. Vegen er blitt omtalt både som «Svenskvegen», «Mellomriksvegen» og «fylkesveg 72». Med tanke på alle de praktiske problemer og den frustrasjon stengningen har skapt for de som bor øst for Sogna, kan det synes uvesentlig å begynne å mase om navnet på vegen. Men denne vegen som en gang i tiden faktisk var hovedferdselsåren mellom Jämtland og Trøndelag, er knyttet til så mye av bygdas historie at den må sies å være en vesentlig del av både Verdal og verdalingenes identitet. Så hvorfor i all verden kan vi ikke si og skrive at det er Jamtlandsvegen som er stengt i Sogna?
Jeg har forståelse for at offentlige vegmyndigheter har behov for en teknisk benevnelse på vegene, bl.a. for å skille mellom riks- og fylkesveger. På samme måte har også offentlige myndigheter behov for å bruke fødselsnummer på oss. Men når vi snakker om og til hverandre, bruker vi navn, og ikke den tekniske benevnelsen som et fødselsnummer er.
Jamtlandsvegen ble åpnet for mer enn 150 år siden, og har hele tiden vært Jamtlandsvegen (den tekniske benevnelsen med vegnr. er endret flere ganger i løpet av den tiden). For å underbygge at dette er et gammelt vegnavn, viser jeg til en liten notis i Innherreds folkeblad for neste 100 år siden. Denne notisen handler om bevilgninger av penger til vedlikehold av vegen, og som man ser av overskriften, så er «Jemtlandsvegen» et vegnavn som på den tiden var innarbeidet i avisredaksjonen. Riktig nok skrev man den gang «Jemtland» med e, men da Verdal kommune for noen år siden vedtok Jamtlandsvegen som «gateadresse» for innbyggerne på strekningen fra Shellstasjonen i Vinne til Sandvika, ble det også vedtatt at vegnavnet skulle skrives med a – på den norske måten.
Da Jamtlandsvegen ble åpnet for vel 150 år siden (i 1865) ble den sett på som et ingeniørmessig mesterstykke. Vegen ble bygd som et ledd i den såkalte «kommunikasjonsleden» mellom Jämtland og Trøndelag. Det var svenske handelsinteresser som tok initiativet, og idéen var å etablere dampskipsruter på de store sjøene i Jämtland, og bygge veger mellom sjøene. Slik skulle man legge grunnlaget for et stort varebytte. I de første 10-årene etter at vegen ble åpnet, var det også stor vare-trafikk langs vegen. Store mengder trelast og kobber ble fraktet nedover dalen for utskipning til den store verden, mens fisk og landbruksvarer ble fraktet den andre vegen.
Karl Haga som ble intervjuet av «Verdalingen» i 1951, da var han 88 år gammel, fortalte om den gangen han var «i jamtskjøssa» 70 år tidligere. Da tok en tur med hest fire dager fra Verdalsøra til Melen ved Anjan og tilbake igjen med plank. Det kunne være 50 – 60 skysskarer med hest som kom samtidig til Melen for å hente lass.
Senere ble vegen også sentral i perioder hvor nasjonale interesser stod på spill. Under grensevakta høsten 1905 var norske militære klar til å sprenge St. Olavs bru i lufta for å hindre en eventuell svensk invasjon. Noen år senere ble det bygget festningsverk i Sogna for å kontrollere vegen i tilfelle «storsvensken» skulle begynne å røre på seg igjen. Under 2. verdenskrig fant tyskerne det sikrest å minelegge vegen øst for Vaterholmen, da de i en periode fryktet en alliert invasjon via Sverige.
Men i alle disse årene var vegen også viktig for den fredelige kontakten mellom lokalbefolkningen på begge sider av riksgrensen.
Da vegvesenet for en del år siden vedtok å opprette 18 nasjonale turistveger, var de på utkikk etter «vegstrekninger som går gjennom landskap med unike naturkvaliteter, langs kyst og fjorder, fjell eller fosser. Strekningene skal være et godt alternativ til hovedvegene og kjøreturen i seg selv skal være en god opplevelse» som det heter på Nasjonale turistveger sin nettside. Jamtlandsvegen var den gang blant de vegene som ble vurdert som en aktuell nasjonal turistveg. Den tradisjonsrike vegen ble imidlertid ikke med blant de utvalgte vegene den gangen, men det kan komme flere sjanser. Det må vi ta vare på, men da må vi hjelpes ad med å ta vare på og holde liv i historien og tradisjonene. Blant annet ved å holde den gamle benevnelsen på vegen i hevd.
Roald Veimo
leder i Verdal Historielag
Billedtekst: