Professor Idar Kjølsvik er alvorlig bekymret over to hele avissider (Innherred 22.07.23). Han ser konturene av en krise og har avdekket en ny trend blant unge – «de som er flink med hodet» har funnet et smutthull i utdanningssystemet som gir enkel tilgang til studiekompetanse.
Ny ungdomstrend bekymrer. Professor mener det er helt krise
Noen færre unge har søkt seg inn på studiespesialisering på de videregående skolene i Levanger og Verdal, og ifølge Kjølsvik er årsaken at de «har funnet ut at dette er en enkel måte å gjøre det på». Underforstått – at det er lettere å få gode karakterer på yrkesfag enn på studiespesialisering. I tillegg mener Kjølsvik å vite at dette er noe de unge får støtte for «fra foreldre og velmenende lærere».
Dette er i beste fall kvalifisert synsing. Når det kommer fra en som er professor, forventer jeg imidlertid at han behersker vitenskapens krav om at påstander må kunne dokumenteres. Med forbehold om at noen rykende ferske studier har gått meg hus forbi, kan jeg ikke finne noe forskning som belegger Kjølsviks påstand om at vi står overfor en ny trend. Jeg foreslår derfor at vi i påvente av forskningsmessig belegg, omdefinerer Kjølsviks påstand til en hypotese, for å holde meg til vitenskapelige termer.
Behovet for flere med yrkesfaglig utdanning er godt dokumentert, og økningen på yrkesfag er trolig snare et resultat av en politisk satsning enn at unge tyr til lettvinte løsninger.
Jeg er ikke uenig med Kjølsvik i at det blir, om ikke en «katastrofe», så i alle fall en utfordring om vi kommer dit at vi mangler «forskere, ingeniører, leger, lektorer og psykologer». Per i dag er imidlertid situasjonen at unge står i kø for å komme inn på flere av disse studiene. Det er ikke akkurat mangel på unge med skyhøyt karaktersnitt som gjerne vil studere medisin eller psykologi – det er mangel på studieplasser. Det blir ikke mye stas om vi i 2035 mangler 90 000 fagarbeidere heller. I fare for å undergrave både Kjølsviks og mitt eget levebrød: Kanskje er det et større problem, både på individ- og samfunnsnivå, at for mange starter på universitetsstudier de hverken har interesse for, ser nytten av eller formålet med?
Det er mye forskning som viser at unges utdanningsvalg reflekterer elevenes bosted. Det er langt flere som velger studiespesialisering i de store byene enn i distriktskommunene. Når 77 prosent av elevene på VG1 ved Verdal videregående skole sist skoleår gikk på yrkesfag, mens andelen i Levanger var 55 prosent, reflekterer det de to kommunenes næringsstruktur og innbyggersammensetning. Skulle vi ha fulgt Kjølsviks logikk, er forklaringen at 15-åringene i Verdal i langt større grad enn på Levanger har funnet ut at yrkesfag er en enkel vei til legestudiet.
Problemet oppstår ifølge Kjølsvik når alle de som har valgt lettest mostands vei på videregående, begynner i høyere utdanning. Da vil de oppdage at de har gjort seg selv en «kjempestor bjørnetjeneste». «Det blir vanskeligere for dem å studere», de vil få dårligere karakterer og Kjølsvik «skjønner ikke at de vil seg selv så vondt». Men stemmer dette, eller er det nok en påstand fra Kjølsvik som ikke har forskningsmessig belegg?
Forskning fra SSB tyder på at Kjølsvik igjen er på gyngende grunn. Analyser av elevene som gikk ut av videregående skole i 2008 og 2009 viser ubetydelige forskjeller mellom elever fra ulike utdanningsprogram målt i andel som fullførte en universitets- eller høyskolegrad i løpet av fem år. 70 prosent av studentene som kom fra studiespesialisering hadde en grad etter fem år, mens andelen blant studenter fra idrettsfag var 69 prosent. 67 prosent av elevene med yrkesfaglig påbygg VG4 hadde grad etter fem år, mens andelen med yrkesfag påbygg VG3 var 61 prosent. Dette er ikke forskjeller noen bør miste nattesøvnen av. Det også greit å merke seg at karakterene studentene hadde med seg fra videregående skole – uavhengig av utdanningsprogram – hadde langt større betydning for om de oppnådde grad eller ikke. Mye tyder altså på at yrkesfagsveien inn i høyere utdanning fungerer godt. Det bør berolige professor Kjølsvik.
Kjølsvik er også bekymret for statusen til høyere utdanning i Norge og hevder at de «som sier at høyere utdanning faktisk er bra, blir upopulær». Den påstanden er så løsrevet fra virkeligheten at jeg velger å la den stå ukommentert. Han opplever i tillegg at vi har en «litt anti-akademisk holdning» i Norge, og det kan kanskje bunne i at han gjerne skulle ha sett at det norske skolesystemet var mer likt det franske, meritokratiske systemet? Et system med sylskarp konkurranse om å prestere akademisk, hvor elevene sorteres ut fra hvor flinke de er med hodet, for å bruke Kjølsviks terminologi. Det norske utdanningssystemet betegnes av utdanningsforskere som universalistisk, med en grunntanke om at alle skal ha mulighet til å nå samme mål uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Derfor stenges ikke muligheten til universitetsutdanning om man velger yrkesfag på videregående skole.
Professor Kjølsvik synes å henge igjen i et utdatert kunnskapssyn med et tydelig skille mellom teoretisk og praktisk kunnskap. Som om det er et enten-eller. Greide ikke å motstå fristelsen til å avslutte med 4H-løftet som jeg fortsatt kan utenat: «Vi lover å arbeide mot det mål å bli en ungdom med klart hode, varmt hjerte, flinke hender og god helse».