Helsepersonell utfører en av de mest verdifulle og psykisk krevende tjenestene i samfunnet vårt. Dette er mennesker som hver dag går inn i situasjoner der liv, håp, frykt og fortvilelse er like om hjørnet. Men hvem tar vare på dem? Hvordan sikrer vi et godt psykososialt arbeidsmiljø for de som har de tyngste psykiske yrkene i det offentlige?
Som et aktivt medlem av fagbevegelsen har jeg hørt mange historier fra helsearbeidere som peker på mangelen på menneskelig forståelse og støtte i deres daglige arbeidsoppgaver. Et konkret eksempel er en sykepleier i Trondheim kommune som jobber med familier som har barn som mest sannsynlig kommer til å dø. Hun opplever sjelden medarbeidersamtaler og har aldri vært til en bedriftslege for hverken fysisk eller psykisk undersøkelse.
Hun sitter på et lite soverom med medisinsk utstyr, på en stol i 10-12 timer, og kun nattskift. Du kan tenke deg hvordan dette tar på psyken til henne? Hun er også en trøstende leder for foreldrene som sliter med sorgen og fortvilelsen over et sykt barn. Dette er en daglig belastning som hun må bære alene, uten hjelp eller støtte fra bedriftshelsetjenesten.
Er dette hvordan vi behandler de som er satt til å ta vare på oss og våre nærmeste? Dette vitner om en alvorlig mangel på forståelse og respekt for de utfordringer helsepersonell står overfor.
I Verdal kommune ser vi et eksempel på hvordan fastlegesituasjonen har blitt misligholdt. Splitt-og-hersk-taktikker, høyst ulike tilbud til kandidater, og et spill innad i kommunen har ført til en situasjon hvor Verdal må betale enorme summer til vikarbyråer, mens fastleger flykter fra kommunen. Dette er ikke bare et eksempel på dårlig ledelse, men også en total mangel på respekt for de menneskene som er satt til å ta vare på kommunens innbyggere.
Vi må forstå at å investere i menneskene som jobber i disse krevende stillingene er like viktig som å investere i fysiske systemer. Det hjelper lite å bruke noen hundre millioner på et nytt helsetilbud eller bygg hvis man ikke klarer å ta vare på de som skal jobbe der.
Politikerne taler i store ord om hvor viktig det er at flere utdanner seg innenfor helsesektoren, men hvem vil la sine barn stå i dette arbeidsmiljøet? Vi må klare å forstå at det psykososiale miljøet må tas på alvor, ellers hjelper det ikke hvor mye vi investerer i nye systemer eller teknologi.
Slagordet til fagbevegelsen bør endre til "Vi kjemper for rettferdig bedriftshelsetjeneste for alle ansatte i kommunal sektor." Dette handler ikke bare om økonomi, men om å ta vare på de som tar vare på oss.
Vi må begynne å se individene bak stillingene og spørre dem hva som kreves for at de skal føle at de blir tatt vare på, motivert til å gjøre sin etat bedre. Det er ikke ledelsen som kommer og holder den ansatte i hånda når han eller hun blir sykemeldt. Det er ikke ledelsen som må svare for hvorfor noen ikke vil jobbe i helsesektoren mer.
Det er på tide at vi tar på alvor de som jobber med å ta vare på oss. Det er på tide at vi ser dem som mennesker og ikke bare som ressurser. Det er på tide at vi forstår at et sunt psykososialt arbeidsmiljø er essensen for at de som jobber i de enkelte stillingene føler verdien og vittigheten med jobben de gjør
Det psykososiale arbeidsmiljøet påvirker helse, arbeidsevne, trivsel og produktivitet. Ifølge forskning fra STAMI er konsekvensene av et dårlig psykososialt arbeidsmiljø alvorlige. Ikke bare skaper det en utfordrende arbeidshverdag for de ansatte, men det kan også føre til langtidssykefravær, redusert effektivitet, og økt turnover.
Tilfellet med fastlegene i Verdal kommune er et glimrende eksempel på hvordan manglende fokus på arbeidsmiljøet fører til større kostnader. Når ukulturen får lov til å gro, når leger føler seg manipulert, og når kommunen ender med å måtte betale 6 millioner kroner per år for én vikarlege, da har noe gått grunnleggende galt.
Men hva kan vi gjøre? Fagbevegelsen og politikerne må samarbeide for å sikre at de som jobber i de tyngste psykiske yrkene i kommunene blir prioritert. Det bør handle om mer enn økonomi. Det bør handle om menneskene som er ryggraden i vårt helsevesen.
Kanskje slagordet til fagbevegelsen bør endres til: "Vi kjemper for rettferdig arbeidsmiljø for alle ansatte i kommunen, med fokus på menneskelig verdighet og langsiktig bærekraft."
Denne kampen er ikke bare for de som jobber i helsetjenesten. Det er en kamp for oss alle. For hvem skal ta vare på de som tar vare på oss, hvis vi ikke tar vare på dem først?
La oss ikke være naive. Dette er et komplekst problem som krever en helhetlig løsning. Men ved å sette menneskene først og gi dem ressursene de trenger for å trives i sine roller, kan vi skape en helseindustri som er bærekraftig for fremtiden. Fleksible stillinger, rettferdig tilgang til bedriftshelsetjeneste, og ærlig, åpen kommunikasjon er essensielle steg på denne veien.
Vi må starte nå. Det er på tide å erkjenne at investering i det psykososiale arbeidsmiljøet ikke er en kostnad, men en investering i fremtiden. En investering i et samfunn der alle føler seg ivaretatt og verdsatt. Og viktigst av alt, et samfunn der de som gir så mye av seg selv for å ta vare på andre, blir tatt vare på i retur.
Bengt Are Zakariassen Leder i Verdal LO