Lærernorm og bemanningsnorm ble innført barnehage- og skoleåret 2018/2019, og er en minstenorm som regulerer antallet lærere på en skole, og antall ansatte en barnehage må ha. Intensjonen var å innføre en automatisk sammenheng mellom elev-/barnetallet og antall lærere/ansatte på tvers av kommunene i Norge. Utdanningsforbundet Verdal registrer at både enkelte kommuneadministrasjoner og redaktører går til frontalangrep mot bemanningsnormer, og fellesnevneren er at disse visstnok ødelegger det lokale handlingsrommet. På Innherred ser vi bl.a. at redaktør Espen Leirset skrev om dette i sin lederartikkel (For lite lokalt handlingsrom) 04.11.22 og at Verdal kommune omtaler dette i Økonomiplan og budsjett 2023-2026 (Verdal kommune har utfordringer med kostnader og begrenset handlingsrom fra tidligere reformer […] Reformene utfordrer derfor det kommunale selvstyre […]). NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) evaluerte norm for lærertetthet og konkluderte med at lærernorm fungerer etter hensikten når man ser på den som en bemanningsnorm. Tilsvarende konklusjon kan man nok komme til når det gjelder bemannings- og pedagognormen i barnehage.

Det er derfor fristende å stille spørsmål om det manglende handlingsrommet er behovet for å redusere budsjettrammene i skole og barnehage i større grad enn det man kan i dag, eller ikke. Normene er jo ikke til hinder for at man kan ha flere ansatte enn det absolutte minimumet – her står kommunen fritt til å hensynta alle forhold og behov gjennom å bevilge mer.

Det kan være en viss sammenheng mellom minkende barne- og elevtall og reduserte ressursbehov innenfor oppvekstsektoren. Her foregår det en svært tydelig formidling fra KS rundt en ren matematisk sammenheng mellom disse to og en automatisk dreining til helse. Vi er absolutt ikke uenige i de demografiske framskrivingene i Verdal kommune, men savner en enda tydeligere nyansering i den politiske diskusjonen. Det kommer klart fram av framlagte dokumenter at vi kan ramme barn og ungdom både en, to og tre ganger når vi skal gjennom en slik nedbemanning. Antallet unike BUP-brukere har økt med 57,1% (2018-2021), antallet saker på PPT har økt med 30,7% (2018-2021) og antallet komplekse saker innenfor barnevern i Verdal kommune er økende. Støttesystemene rundt barnehage og skoleverket opptar seg med barna som trenger det mest, og det er ikke spesielt lystig når man ser at utredninger vil ta enda lengre tid pga. omstillingene vi skal gjennom. Ei heller er det spesielt betryggende at vi skal bruke timene til spesialpedagogisk hjelp for å finansiere lærernorm. Det politiske miljøet er svært opptatt av hva som skjer hvis man avvikler Boligsosialt team, Elvebredden, Vuku bo- og helsetun, Leksdal barnehage, Leksdal skole, osv, men det er visst ikke like nøye når administrasjonen skriver at når det reduseres på antall ansatte i barnehager og skoler, kan det medføre at flere trenger hjelp av helsesykepleier, barnevern og/eller PPT. Kostnadseffekten er dyrere tiltak som settes i gang for seint. Konsekvensene av nedbemanning innenfor oppvekst kan dermed ha motsatt effekt enn intensjonen om å spare penger; ressursbehovet vil trolig øke og belastningen for enkeltbarn og ansatte vil blir mer utfordrende.

En trist erkjennelse nå er at det absolutte minimum har blitt det absolutte maksimum og i økonomiplanen til Verdal kommune kan vi lese følgende: «Hver enkelt skole har lagt seg på minimum lærernorm, for å kunne gi et best mulig tilrettelagt og likeverdig opplæringstilbud». En kan også fortolke seg fram til at dette også gjelder barnehagene. Når skal noen andre enn de ansatte i oppvekst reagere på paradokset i den setningen?

Det er en ekstremøvelse for ansatte i barnehage og skole når man skal gi et best mulig tilrettelagt tilbud på et absolutt minimum av bemanning. Dette har Utdanningsforbundet Verdal prøvd å synliggjøre over år og vi stiller igjen spørsmål om innbyggerne i Verdal kommune kan sitte igjen med for store forventninger i forhold til vilkårene man jobber under. I Kommuneplanens samfunnsdel leser vi: «Gjennom tidlig innsats skal Verdal legge til rette for gode oppvekstsvilkår […] skal ha tilgang på tjenester av god kvalitet. Hva har det seg at kommunen ikke reduserer ambisjonene i takt med minkende økonomisk innsats? Økonomiplanen sier at vi skal gå fra 1674 elever i 2022 til 1629 neste år. Til tross for en relativt moderat elevtallsnedgang skal man fjerne 21 årsverk ansatte fra grunnskolene. Dette tilsvarer 0,47 årsverk per elev. Disse ansatte gir dagens elever et tilbud og det er ingen tvil om at de som står igjen i dette vil oppleve det ekstremt krevende.

For Utdanningsforbundet Verdal er det liten tvil om at dagens arbeidsbelastning oppleves krevende nok og det er ikke lett å si hvordan den vil oppleves kommende år, men dette er noe kommunestyret bør vurdere nøye før endringene iverksettes. Spesielt interessant er det å lese at for å budsjettere skolene på lærernorm ut fra tildelt ramme 2023, brukes årsverkene som er ment til spes.ped., tidlig innsats, […], timer til leksehjelp, […], for å opprettholde lovkravet om lærernorm. Vi som er satt til å levere disse tjenestene mener at politikken må være opptatt av om Formannskapets innstilling er lovlig eller ikke (§ 59 Kommuneloven). Dersom budsjettet vedtas vil vi sette våre ansatte i en situasjon der de må velge å bryte Opplæringsloven (§ 1-4 Tidlig innsats, § 5 Spesialundervisning, § 9 Elevene sitt skolemiljø, § 13-7 Skolefritidsordninga, § 13-7a Leksehjelp) på flere områder. Regnestykket går rett og slett ikke opp; man kan ikke redusere årsverk til spesialundervisning når antallet vedtak ikke går ned. Retten til spesialpedagogisk hjelp innebærer at kommunen ikke lovlig kan ta økonomiske hensyn i slike saker og er slikt sett skjermet av lovverket. Slik vi ser det planlegger kommunen dermed å bryte Opplæringsloven og vi mener derfor at det må foregå en form for lovlighetskontroll med eget vedtak.

Vi mener at det finnes grenser for hvor stor omstilling en sektor kan tåle før man eventuelt pådrar seg spareskader, og budsjettet for Verdal kommune 2023 viser med all tydelighet at man passerer flere usunne barrierer. Selv om vi ser bort ifra det faktum at vi budsjetterer med det vi anser som lovbrudd, vil våre ansatte stå igjen i en meget usunn arbeidssituasjon. Til tross for en nedgang i antall barn og elever, øker andelen arbeidsoppgaver og kompleksiteten av disse, og det blir til alt overmål mange færre ansatte til å ta seg av disse. Våre ansatte jobber allerede nå i en hverdag der bemanningen grenser opp imot det uforsvarlige, der lærere piratkopierer bøker og man hele tiden får beskjed om å «bare» løse nye oppgaver, osv. - gjerne mer effektivt. Under lærerstreiken og i pandemien var folk ekstremt bekymret for de sårbare barna, men med en gang man er tilbake på jobb er det stille. I mellomtiden øker forskjellene, kompleksiteten og andelen som har behov for hjelp.

Vi savner derfor politikere som ikke «bare» er opptatt av symbolpolitikk, men som også er opptatt av alle sine arbeidstakere og brukere. Det er supert at man ønsker å bevare enkelttiltak, men man kan ikke glemme at man også er arbeidsgiver for drøyt 1200 ansatte. Er det til innbyggernes beste at man skal redusere så mange årsverk? Oppfyller vi lovkravene om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø med bemanningssituasjonen vår neste år? Når skal det politiske eierskapet være bevisste hele sin rolle? Det at innbyggerne ikke går i fakkeltog når man nedbemanner, kan ikke være nok til at man velger bort dette temaet. Vi har ikke hørt noe om deres standpunkt om eventuelle oppsigelser eller ikke for eksempel. Selv ikke da vi var ROBEK-kommune sa vi opp arbeidstakere på grunn av økonomiske årsaker. Det er selvfølgelig betryggende å høre fra Kommunedirektøren at dette er siste utvei, men dette skaper allikevel uro, frustrasjon og avmaktsfølelse i organisasjonen. Vi håper politikerne er noe mer bevisst dette når Kommunestyret skal behandle dette i desember.

Christian Floan Aalberg

Hovedtillitsvalgt, Utdanningsforbundet Verdal