Ferien går mot slutten for mange. Det er snart tid for arbeid, skole og studier, og som vanlig vil de første møtene etter at hverdagen tilbake, bestå i samtaler om hva man har bedrevet tiden med i ferien. Skjønt, i mange tilfeller er dette spørsmålet overflødig. Ferieturene er nok i de fleste tilfeller allerede godt dokumentert på sosiale medier.

Valget av ferieformer og ferieaktiviteter er blant de viktigste sosiale markørene vi bruker for å signalisere vår identitet. Det sier noe om hvem vi er, hva slags typer fellesskap vi er en del av, hva slags vaner vi liker eller ønsker å utvikle, og det sier noe om vår status. Det er derfor oppsummeringene av ferien kan være smertefulle for mange barn og unge: Om ikke de foresatte har hatt råd eller mulighet til å tilby dem noe spennende, vil de uvegerlig kjenne på en følelse av marginalisering eller utenforskap.

Hva som gir status, varierer med tid og velstand. Da jeg vokste opp for rundt 50 år siden, var det stas i det hele tatt å ha vært utenfor Norges grenser i ferien. Selv teltturer til Sverige eller Danmark kunne score relativt høyt, for det var slett ikke alle forunt. Såkalte sydenturer scoret enda høyere på skalaen for sosial status, for det var dyre ferier og la grunnlag for spennende fortellinger etterpå.

I dag, derimot, gjør velstandsutviklingen at mange har råd til både én og to sydenturer i året, i tillegg til storbyferier og annet snadder. Da er det ikke like stas lenger, for det er ikke lenger mulig å bruke det som sosial markør: Du har vært i Hellas ja, men hva så? Det har vi vel alle, opptil flere ganger? Hvorfor har du ikke brukt ferien til å oppleve noe nytt i stedet?

En måte å feriere på som tidligere var attraktiv, blir slik mindre attraktiv jo flere som har mulighet til å gjøre det. Det er derfor de to ukene på Mallorca ikke lenger har samme verdi som før. I stedet forsøker stadig flere å betone betydningen av aktivitet og læring som naturlige mål for ferien. I Aftenposten argumenterer for eksempel Siri Granum Carson og Norunn Kosberg for at det å ligge på en strand gir mindre lykke og velvære enn å være i aktivitet eller å bruke ferien til å mestre noe nytt. Det siste samsvarer bedre med menneskets vesen.

Det er selvsagt mye riktig i dette. Å gå helt opp i en aktivitet eller hobby er sterkt tilfredsstillende, mens rene avslapningsferier kan føles som spilt tid og derfor inngi en følelse av utilfredshet, i hvert fall i puritanske sinn. Slike sinn er det jo mange av i Norge.

– Jeg liker ikke å ligge og se på sola, sa en eldre mann fra hjembygda mi for mange år siden, da han ble spurt om hvorfor han ikke tok en tur til Syden da han ble pensjonist.

Carson og Kosberg har nok rett i at «aktiv» ferie blir mer vanlig, men det er to forhold ved dette det kan være verdt å reflektere over. For det første er det kort vei fra å si at aktive ferier ofte gir større tilfredsstillelse, til å si at alle derfor bør velge aktiv ferie.

For det andre er det ikke sikkert tendensen til aktiv ferie først og fremst skyldes at stadig flere adopterer deres filosofiske innsikt i hva som gir livet mening. Ferier er nemlig ikke bare uttrykk for personlige preferanser, det er også responser på omgivelsenes forventninger. Hvis de fleste i din omgangskrets skal bruke påskeferien til å gå fra hytte til hytte i fjellet, krever det mot å være den som erklærer vinteren for avsluttet og i stedet drar til Roma. Ferietrender er ofte selvforsterkende, inntil så mange har adoptert trenden at trendsetterne må finne på noe nytt.

I et annet og hyppig delt innlegg på sosiale medier de siste dagene, reserverer Merethe Svanevik Frøyen seg mot gleden så mange har ved fjellturer. De siste årene har sosiale medier i ferietider flommet over av toppturbilder, sommer som vinter, skriver hun. Selv opplever hun fjellturer som kjedelige og ensformige. Friluftslivet er dessuten i ferd med å bli en arena for posering i dobbelt forstand – dels at man er et aktivt menneske, men også gjennom å synliggjøre hvor dyrt og avansert utstyr mange bringer med seg på tur. Sosiale medier er i begge tilfeller utmerkede arenaer for slik posering.

Dette skal vi selvsagt ikke ta altfor alvorlig, men Frøyen har rett i at det fort hefter noe moralsk suspekt ved å avvise slike aktivitetsferier. Kvikk Lunsj-kommunisme, kalte en bekjent av meg insisteringen på at ordentlige foreldre selvsagt lærer barna sine om gledene ved å gå i fjellet.

Det er den implisitte moralismen knyttet til verdien av visse ferieformer, på bekostning av andre, som må avvises. Ren rekreasjon – for eksempel 14 dager på en solstol ved et basseng på Rhodos – har ikke mindre verdi enn å bestige Galdhøpiggen. Kanskje vokser man mer som menneske på det sistnevnte, men stadig flere har tross alt yrker hvor de får har mulighet til å utvikle seg også i jobben. Da er det ingen grunn til å snakke ned at mange foretrekker noen ukers time-out om sommeren.

Så om du har brukt ferien til ren avslapning og avkobling, er det en ting å si: Høyst sannsynlig var det deg vel unt.